moe foto og fortelling

dette er et liv

SØNDAGSBLOGGEN #28

18. april 2021: Alt maset, alle svinger og humper, akselerasjoner og nedbremsinger gjør meg kvalm. Bilsjuk har jeg vært hele livet. Jeg må se rett frem – hele tiden. Sitte foran og følge med. Den beste medisinen er å kjøre selv. Sitte i førersetet og ta styringa. Men jeg må ikke alltid vite hvor jeg skal. Om jeg tar til høyre i stedet for venstre i neste veikryss kan det hende det dukker opp noe jeg ikke har sett før. Det kan bli et pes. Se nå; hva du har stelt i stand!  Joda, det var jeg som begynte. Eller jeg mener, meg som satte i gang denne leteaksjonen, som…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #27

11. april 2021: – Do you have a mobile phone, spør jeg. – What, svarer han. Jeg gjentar spørsmålet og han forstår det ennå ikke. Mens jeg sitter og hører på stemmen hans som er mørk og rolig, snill og behagelig , tenker jeg at jeg burde tatt opp samtalen vår. Jeg ville så gjerne dele det med barna mine så de kan få høre han de også. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, og det er irriterende at ikke telefonen min bare har en sånn knapp. – Oh, you mean a cell phone? – Yes, a cell phone, gjentar jeg. – Å ja, jeg har det, men den…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #26

4. april 2021: Nå er det point of no return. Jeg har fått surfetrening og synes selv jeg har blitt ganske så flink. For bølgen vokser og det bruser rundt meg. Av og til står jeg oppreist, men jeg må også bøye meg ned fordi jeg mister balansen, ned for å ta tak i brettkanten for å gjenvinne likevekten. Jeg har alltid syntes at vann har vært skummelt. Det er sort og uoversiktlig der under overflaten. Kommer jeg under trekker jeg umiddelbart pusten og drar saltvannet inn i nesen og svelget. Jeg får panikk og tenker at jeg drukner. Nå er det fobitrening. Frykten for å drukne må overvinnes og…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #25

28. mars 2021: Er ideen om en far bedre enn en far? Er fantasien om alt han kan være bedre enn virkeligheten? Er det tryggere å holde seg til den vage, tåkete forestillingen, mer behagelig å slippe å se alle detaljene i det skarpe bilde?  Jeg tar på meg vinterskoa jeg er glad jeg kjøpte i sommer. Fjellsko er det vel, men noen fjellgeit er jeg ikke. Det blir mer myrtråkking. Nå er det bare tåke. Snøen man ønsker seg til jul kommer ikke i år heller, lyser ikke opp slik man håper. Det er hodelykt som gjelder på mørke stier i marka utenfor der jeg bor. Himmelen har bare…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #24

21. mars 2021: – There`s your Bill! J. har funnet ham og forklarer meg for endte gang at det ER han. Det er ingen andre. Nå vet jeg ikke lenger hvilke følelser som river i meg. Tvil, skepsis, frykt, glede, begeistring. Jeg skjelver i alle fall og blodtrykket mitt er skyhøyt. Kan det være? Nei, det er for godt til å være sant?! Og han lever!? Om jeg hadde håpet og trodd at mine leteengler og jeg var på sporet og vi faktisk fant ham, så kunne han jo være død. Men det er han ikke. Jeg mister kreftene på en rar måte. Mister motet og kapasiteten til å handle.…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #23

14. mars 2021: – Thank you for reaching out! Warm regards, J. Jeg sitter nå med DNA-treff på en kusine som ikke svarer og en tremenning som takker meg for at jeg har funnet henne. Ikke nok med at hun takker, hun har giftet seg inn i en familie som elsker slektsgransking og det viser seg at de vil bruke mye tid for å finne min Bill. Tremenningen min bor på Østkysten og er i 30-årene. Hun kjenner ingen av mine slektninger med tilknytning til LA, men hun kaller denne henvendelsen for et eventyr, og det er det jo.  Eventyret jeg elsket å høre som liten, som jeg har bodd…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #22

– 7. mars 2021: Vertigo, vertigo. Mayday, mayday! Jeg raser vektløs rundt i et sort univers – mot min egen planet. Jeg er en astronaut igjen. Gravitasjonskraften er borte og jeg har ikke kontroll på armer eller bein, hodet eller hjertet. Jeg har tre egne stjerner, en helt egen sol, men mangler månen. Det går så utrolig fort rundt! Jeg er svimmel og lykkelig. Jeg får øye på titusenvis av stjernene langt der ute. De blinker oppmuntrende til meg og setter meg i sammenheng. De knytter meg til seg og sammen blir vi til mitt helt eget solsystem. Moder Jord er midt i galaksen min, men jeg er på vei…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #21

– 28. februar 2021: Ikke ett ord om USA! Ikke én gene fra Amerika! Etter uker med venting kom svaret: ”Du har tre etnisiteter: Skandinavisk, Irsk, Skotsk, Walisisk og Engelsk.” Det blir ikke tre i mitt hode, men åkei. – Så gøy, sier Ole. Da skjønner vi jo hvor det røde håret ditt kommer fra! Jeg ser olmt på han. Appen jeg lastet ned fra My Heritage kan fortelle meg at over (!) 50 % av genene mine kommer fra Norge. Navn fra en masse slektninger fra Vestlandet dukker opp. Begreper som: ”nærmeste familie”, ”storfamilie” og ”fjerne slektninger” legger seg i prioritert rekkefølge og fyller appen jeg ha logget meg…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #20

– 21. februar 2021: Datteren min og hennes samboer drar på sommerferie til min fars by. Til byen der halvparten av genene mine kommer fra, men som jeg bare har vært i én gang. Der jeg begynte å spire. Der hemmeligheten og skammen ble lagt igjen sammen med etternavnet. Der gåten forble en gåte. Ungdommen oppsøker det alle turister i LA gjør; de kjente stedene fra de kjente filmscenene. De koser seg på Venice Beach, kjører på Sunset Boulevard og går storøyde og smilende rundt i Universal Studios Hollywood. En uke er igjen av ferien og de har levert fra seg leiebilen for å spare litt på feriebudsjettet. Nå er…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #19

– 14. februar 2021: Jeg kaster opp. Magen vrenger seg. Noe velter seg opp i meg og det er feil retning. Det skal ikke opp, det skal ned. Brystet knyter seg. Stramt. Tårene renner. Jeg tørker dem, slår av PC-en, skjerper meg og går for å legge på sminken. Det er mandag og jeg skal på jobb. PC-en pakkes ned i sekken. ”Sånn, dette får du ta senere”, sier jeg til meg selv. Så snur magen seg igjen. Nå blir jeg kraftløs og ubesluttsom. Kroppen hører ikke på stemmen min. Den orker ikke dette. Har jeg akkurat lest et svar fra noen som heller ikke likte at jeg var født?…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #28

18. april 2021: Alt maset, alle svinger og humper, akselerasjoner og nedbremsinger gjør meg kvalm. Bilsjuk har jeg vært hele livet. Jeg må se rett frem – hele tiden. Sitte foran og følge med. Den beste medisinen er å kjøre selv. Sitte i førersetet og ta styringa. Men jeg må ikke alltid vite hvor jeg skal. Om jeg tar til høyre i stedet for venstre i neste veikryss kan det hende det dukker opp noe jeg ikke har sett før. Det kan bli et pes. Se nå; hva du har stelt i stand!  Joda, det var jeg som begynte. Eller jeg mener, meg som satte i gang denne leteaksjonen, som…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #27

11. april 2021: – Do you have a mobile phone, spør jeg. – What, svarer han. Jeg gjentar spørsmålet og han forstår det ennå ikke. Mens jeg sitter og hører på stemmen hans som er mørk og rolig, snill og behagelig , tenker jeg at jeg burde tatt opp samtalen vår. Jeg ville så gjerne dele det med barna mine så de kan få høre han de også. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, og det er irriterende at ikke telefonen min bare har en sånn knapp. – Oh, you mean a cell phone? – Yes, a cell phone, gjentar jeg. – Å ja, jeg har det, men den…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #26

4. april 2021: Nå er det point of no return. Jeg har fått surfetrening og synes selv jeg har blitt ganske så flink. For bølgen vokser og det bruser rundt meg. Av og til står jeg oppreist, men jeg må også bøye meg ned fordi jeg mister balansen, ned for å ta tak i brettkanten for å gjenvinne likevekten. Jeg har alltid syntes at vann har vært skummelt. Det er sort og uoversiktlig der under overflaten. Kommer jeg under trekker jeg umiddelbart pusten og drar saltvannet inn i nesen og svelget. Jeg får panikk og tenker at jeg drukner. Nå er det fobitrening. Frykten for å drukne må overvinnes og…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #25

28. mars 2021: Er ideen om en far bedre enn en far? Er fantasien om alt han kan være bedre enn virkeligheten? Er det tryggere å holde seg til den vage, tåkete forestillingen, mer behagelig å slippe å se alle detaljene i det skarpe bilde?  Jeg tar på meg vinterskoa jeg er glad jeg kjøpte i sommer. Fjellsko er det vel, men noen fjellgeit er jeg ikke. Det blir mer myrtråkking. Nå er det bare tåke. Snøen man ønsker seg til jul kommer ikke i år heller, lyser ikke opp slik man håper. Det er hodelykt som gjelder på mørke stier i marka utenfor der jeg bor. Himmelen har bare…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #24

21. mars 2021: – There`s your Bill! J. har funnet ham og forklarer meg for endte gang at det ER han. Det er ingen andre. Nå vet jeg ikke lenger hvilke følelser som river i meg. Tvil, skepsis, frykt, glede, begeistring. Jeg skjelver i alle fall og blodtrykket mitt er skyhøyt. Kan det være? Nei, det er for godt til å være sant?! Og han lever!? Om jeg hadde håpet og trodd at mine leteengler og jeg var på sporet og vi faktisk fant ham, så kunne han jo være død. Men det er han ikke. Jeg mister kreftene på en rar måte. Mister motet og kapasiteten til å handle.…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #23

14. mars 2021: – Thank you for reaching out! Warm regards, J. Jeg sitter nå med DNA-treff på en kusine som ikke svarer og en tremenning som takker meg for at jeg har funnet henne. Ikke nok med at hun takker, hun har giftet seg inn i en familie som elsker slektsgransking og det viser seg at de vil bruke mye tid for å finne min Bill. Tremenningen min bor på Østkysten og er i 30-årene. Hun kjenner ingen av mine slektninger med tilknytning til LA, men hun kaller denne henvendelsen for et eventyr, og det er det jo.  Eventyret jeg elsket å høre som liten, som jeg har bodd…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #22

– 7. mars 2021: Vertigo, vertigo. Mayday, mayday! Jeg raser vektløs rundt i et sort univers – mot min egen planet. Jeg er en astronaut igjen. Gravitasjonskraften er borte og jeg har ikke kontroll på armer eller bein, hodet eller hjertet. Jeg har tre egne stjerner, en helt egen sol, men mangler månen. Det går så utrolig fort rundt! Jeg er svimmel og lykkelig. Jeg får øye på titusenvis av stjernene langt der ute. De blinker oppmuntrende til meg og setter meg i sammenheng. De knytter meg til seg og sammen blir vi til mitt helt eget solsystem. Moder Jord er midt i galaksen min, men jeg er på vei…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #21

– 28. februar 2021: Ikke ett ord om USA! Ikke én gene fra Amerika! Etter uker med venting kom svaret: ”Du har tre etnisiteter: Skandinavisk, Irsk, Skotsk, Walisisk og Engelsk.” Det blir ikke tre i mitt hode, men åkei. – Så gøy, sier Ole. Da skjønner vi jo hvor det røde håret ditt kommer fra! Jeg ser olmt på han. Appen jeg lastet ned fra My Heritage kan fortelle meg at over (!) 50 % av genene mine kommer fra Norge. Navn fra en masse slektninger fra Vestlandet dukker opp. Begreper som: ”nærmeste familie”, ”storfamilie” og ”fjerne slektninger” legger seg i prioritert rekkefølge og fyller appen jeg ha logget meg…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #20

– 21. februar 2021: Datteren min og hennes samboer drar på sommerferie til min fars by. Til byen der halvparten av genene mine kommer fra, men som jeg bare har vært i én gang. Der jeg begynte å spire. Der hemmeligheten og skammen ble lagt igjen sammen med etternavnet. Der gåten forble en gåte. Ungdommen oppsøker det alle turister i LA gjør; de kjente stedene fra de kjente filmscenene. De koser seg på Venice Beach, kjører på Sunset Boulevard og går storøyde og smilende rundt i Universal Studios Hollywood. En uke er igjen av ferien og de har levert fra seg leiebilen for å spare litt på feriebudsjettet. Nå er…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #19

– 14. februar 2021: Jeg kaster opp. Magen vrenger seg. Noe velter seg opp i meg og det er feil retning. Det skal ikke opp, det skal ned. Brystet knyter seg. Stramt. Tårene renner. Jeg tørker dem, slår av PC-en, skjerper meg og går for å legge på sminken. Det er mandag og jeg skal på jobb. PC-en pakkes ned i sekken. ”Sånn, dette får du ta senere”, sier jeg til meg selv. Så snur magen seg igjen. Nå blir jeg kraftløs og ubesluttsom. Kroppen hører ikke på stemmen min. Den orker ikke dette. Har jeg akkurat lest et svar fra noen som heller ikke likte at jeg var født?…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #28

18. april 2021: Alt maset, alle svinger og humper, akselerasjoner og nedbremsinger gjør meg kvalm. Bilsjuk har jeg vært hele livet. Jeg må se rett frem – hele tiden. Sitte foran og følge med. Den beste medisinen er å kjøre selv. Sitte i førersetet og ta styringa. Men jeg må ikke alltid vite hvor jeg skal. Om jeg tar til høyre i stedet for venstre i neste veikryss kan det hende det dukker opp noe jeg ikke har sett før. Det kan bli et pes. Se nå; hva du har stelt i stand!  Joda, det var jeg som begynte. Eller jeg mener, meg som satte i gang denne leteaksjonen, som…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #27

11. april 2021: – Do you have a mobile phone, spør jeg. – What, svarer han. Jeg gjentar spørsmålet og han forstår det ennå ikke. Mens jeg sitter og hører på stemmen hans som er mørk og rolig, snill og behagelig , tenker jeg at jeg burde tatt opp samtalen vår. Jeg ville så gjerne dele det med barna mine så de kan få høre han de også. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, og det er irriterende at ikke telefonen min bare har en sånn knapp. – Oh, you mean a cell phone? – Yes, a cell phone, gjentar jeg. – Å ja, jeg har det, men den…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #26

4. april 2021: Nå er det point of no return. Jeg har fått surfetrening og synes selv jeg har blitt ganske så flink. For bølgen vokser og det bruser rundt meg. Av og til står jeg oppreist, men jeg må også bøye meg ned fordi jeg mister balansen, ned for å ta tak i brettkanten for å gjenvinne likevekten. Jeg har alltid syntes at vann har vært skummelt. Det er sort og uoversiktlig der under overflaten. Kommer jeg under trekker jeg umiddelbart pusten og drar saltvannet inn i nesen og svelget. Jeg får panikk og tenker at jeg drukner. Nå er det fobitrening. Frykten for å drukne må overvinnes og…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #25

28. mars 2021: Er ideen om en far bedre enn en far? Er fantasien om alt han kan være bedre enn virkeligheten? Er det tryggere å holde seg til den vage, tåkete forestillingen, mer behagelig å slippe å se alle detaljene i det skarpe bilde?  Jeg tar på meg vinterskoa jeg er glad jeg kjøpte i sommer. Fjellsko er det vel, men noen fjellgeit er jeg ikke. Det blir mer myrtråkking. Nå er det bare tåke. Snøen man ønsker seg til jul kommer ikke i år heller, lyser ikke opp slik man håper. Det er hodelykt som gjelder på mørke stier i marka utenfor der jeg bor. Himmelen har bare…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #24

21. mars 2021: – There`s your Bill! J. har funnet ham og forklarer meg for endte gang at det ER han. Det er ingen andre. Nå vet jeg ikke lenger hvilke følelser som river i meg. Tvil, skepsis, frykt, glede, begeistring. Jeg skjelver i alle fall og blodtrykket mitt er skyhøyt. Kan det være? Nei, det er for godt til å være sant?! Og han lever!? Om jeg hadde håpet og trodd at mine leteengler og jeg var på sporet og vi faktisk fant ham, så kunne han jo være død. Men det er han ikke. Jeg mister kreftene på en rar måte. Mister motet og kapasiteten til å handle.…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #23

14. mars 2021: – Thank you for reaching out! Warm regards, J. Jeg sitter nå med DNA-treff på en kusine som ikke svarer og en tremenning som takker meg for at jeg har funnet henne. Ikke nok med at hun takker, hun har giftet seg inn i en familie som elsker slektsgransking og det viser seg at de vil bruke mye tid for å finne min Bill. Tremenningen min bor på Østkysten og er i 30-årene. Hun kjenner ingen av mine slektninger med tilknytning til LA, men hun kaller denne henvendelsen for et eventyr, og det er det jo.  Eventyret jeg elsket å høre som liten, som jeg har bodd…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #22

– 7. mars 2021: Vertigo, vertigo. Mayday, mayday! Jeg raser vektløs rundt i et sort univers – mot min egen planet. Jeg er en astronaut igjen. Gravitasjonskraften er borte og jeg har ikke kontroll på armer eller bein, hodet eller hjertet. Jeg har tre egne stjerner, en helt egen sol, men mangler månen. Det går så utrolig fort rundt! Jeg er svimmel og lykkelig. Jeg får øye på titusenvis av stjernene langt der ute. De blinker oppmuntrende til meg og setter meg i sammenheng. De knytter meg til seg og sammen blir vi til mitt helt eget solsystem. Moder Jord er midt i galaksen min, men jeg er på vei…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #21

– 28. februar 2021: Ikke ett ord om USA! Ikke én gene fra Amerika! Etter uker med venting kom svaret: ”Du har tre etnisiteter: Skandinavisk, Irsk, Skotsk, Walisisk og Engelsk.” Det blir ikke tre i mitt hode, men åkei. – Så gøy, sier Ole. Da skjønner vi jo hvor det røde håret ditt kommer fra! Jeg ser olmt på han. Appen jeg lastet ned fra My Heritage kan fortelle meg at over (!) 50 % av genene mine kommer fra Norge. Navn fra en masse slektninger fra Vestlandet dukker opp. Begreper som: ”nærmeste familie”, ”storfamilie” og ”fjerne slektninger” legger seg i prioritert rekkefølge og fyller appen jeg ha logget meg…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #20

– 21. februar 2021: Datteren min og hennes samboer drar på sommerferie til min fars by. Til byen der halvparten av genene mine kommer fra, men som jeg bare har vært i én gang. Der jeg begynte å spire. Der hemmeligheten og skammen ble lagt igjen sammen med etternavnet. Der gåten forble en gåte. Ungdommen oppsøker det alle turister i LA gjør; de kjente stedene fra de kjente filmscenene. De koser seg på Venice Beach, kjører på Sunset Boulevard og går storøyde og smilende rundt i Universal Studios Hollywood. En uke er igjen av ferien og de har levert fra seg leiebilen for å spare litt på feriebudsjettet. Nå er…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #19

– 14. februar 2021: Jeg kaster opp. Magen vrenger seg. Noe velter seg opp i meg og det er feil retning. Det skal ikke opp, det skal ned. Brystet knyter seg. Stramt. Tårene renner. Jeg tørker dem, slår av PC-en, skjerper meg og går for å legge på sminken. Det er mandag og jeg skal på jobb. PC-en pakkes ned i sekken. ”Sånn, dette får du ta senere”, sier jeg til meg selv. Så snur magen seg igjen. Nå blir jeg kraftløs og ubesluttsom. Kroppen hører ikke på stemmen min. Den orker ikke dette. Har jeg akkurat lest et svar fra noen som heller ikke likte at jeg var født?…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #28

18. april 2021: Alt maset, alle svinger og humper, akselerasjoner og nedbremsinger gjør meg kvalm. Bilsjuk har jeg vært hele livet. Jeg må se rett frem – hele tiden. Sitte foran og følge med. Den beste medisinen er å kjøre selv. Sitte i førersetet og ta styringa. Men jeg må ikke alltid vite hvor jeg skal. Om jeg tar til høyre i stedet for venstre i neste veikryss kan det hende det dukker opp noe jeg ikke har sett før. Det kan bli et pes. Se nå; hva du har stelt i stand!  Joda, det var jeg som begynte. Eller jeg mener, meg som satte i gang denne leteaksjonen, som…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #27

11. april 2021: – Do you have a mobile phone, spør jeg. – What, svarer han. Jeg gjentar spørsmålet og han forstår det ennå ikke. Mens jeg sitter og hører på stemmen hans som er mørk og rolig, snill og behagelig , tenker jeg at jeg burde tatt opp samtalen vår. Jeg ville så gjerne dele det med barna mine så de kan få høre han de også. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, og det er irriterende at ikke telefonen min bare har en sånn knapp. – Oh, you mean a cell phone? – Yes, a cell phone, gjentar jeg. – Å ja, jeg har det, men den…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #26

4. april 2021: Nå er det point of no return. Jeg har fått surfetrening og synes selv jeg har blitt ganske så flink. For bølgen vokser og det bruser rundt meg. Av og til står jeg oppreist, men jeg må også bøye meg ned fordi jeg mister balansen, ned for å ta tak i brettkanten for å gjenvinne likevekten. Jeg har alltid syntes at vann har vært skummelt. Det er sort og uoversiktlig der under overflaten. Kommer jeg under trekker jeg umiddelbart pusten og drar saltvannet inn i nesen og svelget. Jeg får panikk og tenker at jeg drukner. Nå er det fobitrening. Frykten for å drukne må overvinnes og…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #25

28. mars 2021: Er ideen om en far bedre enn en far? Er fantasien om alt han kan være bedre enn virkeligheten? Er det tryggere å holde seg til den vage, tåkete forestillingen, mer behagelig å slippe å se alle detaljene i det skarpe bilde?  Jeg tar på meg vinterskoa jeg er glad jeg kjøpte i sommer. Fjellsko er det vel, men noen fjellgeit er jeg ikke. Det blir mer myrtråkking. Nå er det bare tåke. Snøen man ønsker seg til jul kommer ikke i år heller, lyser ikke opp slik man håper. Det er hodelykt som gjelder på mørke stier i marka utenfor der jeg bor. Himmelen har bare…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #24

21. mars 2021: – There`s your Bill! J. har funnet ham og forklarer meg for endte gang at det ER han. Det er ingen andre. Nå vet jeg ikke lenger hvilke følelser som river i meg. Tvil, skepsis, frykt, glede, begeistring. Jeg skjelver i alle fall og blodtrykket mitt er skyhøyt. Kan det være? Nei, det er for godt til å være sant?! Og han lever!? Om jeg hadde håpet og trodd at mine leteengler og jeg var på sporet og vi faktisk fant ham, så kunne han jo være død. Men det er han ikke. Jeg mister kreftene på en rar måte. Mister motet og kapasiteten til å handle.…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #23

14. mars 2021: – Thank you for reaching out! Warm regards, J. Jeg sitter nå med DNA-treff på en kusine som ikke svarer og en tremenning som takker meg for at jeg har funnet henne. Ikke nok med at hun takker, hun har giftet seg inn i en familie som elsker slektsgransking og det viser seg at de vil bruke mye tid for å finne min Bill. Tremenningen min bor på Østkysten og er i 30-årene. Hun kjenner ingen av mine slektninger med tilknytning til LA, men hun kaller denne henvendelsen for et eventyr, og det er det jo.  Eventyret jeg elsket å høre som liten, som jeg har bodd…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #22

– 7. mars 2021: Vertigo, vertigo. Mayday, mayday! Jeg raser vektløs rundt i et sort univers – mot min egen planet. Jeg er en astronaut igjen. Gravitasjonskraften er borte og jeg har ikke kontroll på armer eller bein, hodet eller hjertet. Jeg har tre egne stjerner, en helt egen sol, men mangler månen. Det går så utrolig fort rundt! Jeg er svimmel og lykkelig. Jeg får øye på titusenvis av stjernene langt der ute. De blinker oppmuntrende til meg og setter meg i sammenheng. De knytter meg til seg og sammen blir vi til mitt helt eget solsystem. Moder Jord er midt i galaksen min, men jeg er på vei…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #21

– 28. februar 2021: Ikke ett ord om USA! Ikke én gene fra Amerika! Etter uker med venting kom svaret: ”Du har tre etnisiteter: Skandinavisk, Irsk, Skotsk, Walisisk og Engelsk.” Det blir ikke tre i mitt hode, men åkei. – Så gøy, sier Ole. Da skjønner vi jo hvor det røde håret ditt kommer fra! Jeg ser olmt på han. Appen jeg lastet ned fra My Heritage kan fortelle meg at over (!) 50 % av genene mine kommer fra Norge. Navn fra en masse slektninger fra Vestlandet dukker opp. Begreper som: ”nærmeste familie”, ”storfamilie” og ”fjerne slektninger” legger seg i prioritert rekkefølge og fyller appen jeg ha logget meg…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #20

– 21. februar 2021: Datteren min og hennes samboer drar på sommerferie til min fars by. Til byen der halvparten av genene mine kommer fra, men som jeg bare har vært i én gang. Der jeg begynte å spire. Der hemmeligheten og skammen ble lagt igjen sammen med etternavnet. Der gåten forble en gåte. Ungdommen oppsøker det alle turister i LA gjør; de kjente stedene fra de kjente filmscenene. De koser seg på Venice Beach, kjører på Sunset Boulevard og går storøyde og smilende rundt i Universal Studios Hollywood. En uke er igjen av ferien og de har levert fra seg leiebilen for å spare litt på feriebudsjettet. Nå er…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #19

– 14. februar 2021: Jeg kaster opp. Magen vrenger seg. Noe velter seg opp i meg og det er feil retning. Det skal ikke opp, det skal ned. Brystet knyter seg. Stramt. Tårene renner. Jeg tørker dem, slår av PC-en, skjerper meg og går for å legge på sminken. Det er mandag og jeg skal på jobb. PC-en pakkes ned i sekken. ”Sånn, dette får du ta senere”, sier jeg til meg selv. Så snur magen seg igjen. Nå blir jeg kraftløs og ubesluttsom. Kroppen hører ikke på stemmen min. Den orker ikke dette. Har jeg akkurat lest et svar fra noen som heller ikke likte at jeg var født?…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #28

18. april 2021: Alt maset, alle svinger og humper, akselerasjoner og nedbremsinger gjør meg kvalm. Bilsjuk har jeg vært hele livet. Jeg må se rett frem – hele tiden. Sitte foran og følge med. Den beste medisinen er å kjøre selv. Sitte i førersetet og ta styringa. Men jeg må ikke alltid vite hvor jeg skal. Om jeg tar til høyre i stedet for venstre i neste veikryss kan det hende det dukker opp noe jeg ikke har sett før. Det kan bli et pes. Se nå; hva du har stelt i stand!  Joda, det var jeg som begynte. Eller jeg mener, meg som satte i gang denne leteaksjonen, som…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #27

11. april 2021: – Do you have a mobile phone, spør jeg. – What, svarer han. Jeg gjentar spørsmålet og han forstår det ennå ikke. Mens jeg sitter og hører på stemmen hans som er mørk og rolig, snill og behagelig , tenker jeg at jeg burde tatt opp samtalen vår. Jeg ville så gjerne dele det med barna mine så de kan få høre han de også. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, og det er irriterende at ikke telefonen min bare har en sånn knapp. – Oh, you mean a cell phone? – Yes, a cell phone, gjentar jeg. – Å ja, jeg har det, men den…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #26

4. april 2021: Nå er det point of no return. Jeg har fått surfetrening og synes selv jeg har blitt ganske så flink. For bølgen vokser og det bruser rundt meg. Av og til står jeg oppreist, men jeg må også bøye meg ned fordi jeg mister balansen, ned for å ta tak i brettkanten for å gjenvinne likevekten. Jeg har alltid syntes at vann har vært skummelt. Det er sort og uoversiktlig der under overflaten. Kommer jeg under trekker jeg umiddelbart pusten og drar saltvannet inn i nesen og svelget. Jeg får panikk og tenker at jeg drukner. Nå er det fobitrening. Frykten for å drukne må overvinnes og…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #25

28. mars 2021: Er ideen om en far bedre enn en far? Er fantasien om alt han kan være bedre enn virkeligheten? Er det tryggere å holde seg til den vage, tåkete forestillingen, mer behagelig å slippe å se alle detaljene i det skarpe bilde?  Jeg tar på meg vinterskoa jeg er glad jeg kjøpte i sommer. Fjellsko er det vel, men noen fjellgeit er jeg ikke. Det blir mer myrtråkking. Nå er det bare tåke. Snøen man ønsker seg til jul kommer ikke i år heller, lyser ikke opp slik man håper. Det er hodelykt som gjelder på mørke stier i marka utenfor der jeg bor. Himmelen har bare…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #24

21. mars 2021: – There`s your Bill! J. har funnet ham og forklarer meg for endte gang at det ER han. Det er ingen andre. Nå vet jeg ikke lenger hvilke følelser som river i meg. Tvil, skepsis, frykt, glede, begeistring. Jeg skjelver i alle fall og blodtrykket mitt er skyhøyt. Kan det være? Nei, det er for godt til å være sant?! Og han lever!? Om jeg hadde håpet og trodd at mine leteengler og jeg var på sporet og vi faktisk fant ham, så kunne han jo være død. Men det er han ikke. Jeg mister kreftene på en rar måte. Mister motet og kapasiteten til å handle.…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #23

14. mars 2021: – Thank you for reaching out! Warm regards, J. Jeg sitter nå med DNA-treff på en kusine som ikke svarer og en tremenning som takker meg for at jeg har funnet henne. Ikke nok med at hun takker, hun har giftet seg inn i en familie som elsker slektsgransking og det viser seg at de vil bruke mye tid for å finne min Bill. Tremenningen min bor på Østkysten og er i 30-årene. Hun kjenner ingen av mine slektninger med tilknytning til LA, men hun kaller denne henvendelsen for et eventyr, og det er det jo.  Eventyret jeg elsket å høre som liten, som jeg har bodd…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #22

– 7. mars 2021: Vertigo, vertigo. Mayday, mayday! Jeg raser vektløs rundt i et sort univers – mot min egen planet. Jeg er en astronaut igjen. Gravitasjonskraften er borte og jeg har ikke kontroll på armer eller bein, hodet eller hjertet. Jeg har tre egne stjerner, en helt egen sol, men mangler månen. Det går så utrolig fort rundt! Jeg er svimmel og lykkelig. Jeg får øye på titusenvis av stjernene langt der ute. De blinker oppmuntrende til meg og setter meg i sammenheng. De knytter meg til seg og sammen blir vi til mitt helt eget solsystem. Moder Jord er midt i galaksen min, men jeg er på vei…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #21

– 28. februar 2021: Ikke ett ord om USA! Ikke én gene fra Amerika! Etter uker med venting kom svaret: ”Du har tre etnisiteter: Skandinavisk, Irsk, Skotsk, Walisisk og Engelsk.” Det blir ikke tre i mitt hode, men åkei. – Så gøy, sier Ole. Da skjønner vi jo hvor det røde håret ditt kommer fra! Jeg ser olmt på han. Appen jeg lastet ned fra My Heritage kan fortelle meg at over (!) 50 % av genene mine kommer fra Norge. Navn fra en masse slektninger fra Vestlandet dukker opp. Begreper som: ”nærmeste familie”, ”storfamilie” og ”fjerne slektninger” legger seg i prioritert rekkefølge og fyller appen jeg ha logget meg…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #20

– 21. februar 2021: Datteren min og hennes samboer drar på sommerferie til min fars by. Til byen der halvparten av genene mine kommer fra, men som jeg bare har vært i én gang. Der jeg begynte å spire. Der hemmeligheten og skammen ble lagt igjen sammen med etternavnet. Der gåten forble en gåte. Ungdommen oppsøker det alle turister i LA gjør; de kjente stedene fra de kjente filmscenene. De koser seg på Venice Beach, kjører på Sunset Boulevard og går storøyde og smilende rundt i Universal Studios Hollywood. En uke er igjen av ferien og de har levert fra seg leiebilen for å spare litt på feriebudsjettet. Nå er…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #19

– 14. februar 2021: Jeg kaster opp. Magen vrenger seg. Noe velter seg opp i meg og det er feil retning. Det skal ikke opp, det skal ned. Brystet knyter seg. Stramt. Tårene renner. Jeg tørker dem, slår av PC-en, skjerper meg og går for å legge på sminken. Det er mandag og jeg skal på jobb. PC-en pakkes ned i sekken. ”Sånn, dette får du ta senere”, sier jeg til meg selv. Så snur magen seg igjen. Nå blir jeg kraftløs og ubesluttsom. Kroppen hører ikke på stemmen min. Den orker ikke dette. Har jeg akkurat lest et svar fra noen som heller ikke likte at jeg var født?…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #28

18. april 2021: Alt maset, alle svinger og humper, akselerasjoner og nedbremsinger gjør meg kvalm. Bilsjuk har jeg vært hele livet. Jeg må se rett frem – hele tiden. Sitte foran og følge med. Den beste medisinen er å kjøre selv. Sitte i førersetet og ta styringa. Men jeg må ikke alltid vite hvor jeg skal. Om jeg tar til høyre i stedet for venstre i neste veikryss kan det hende det dukker opp noe jeg ikke har sett før. Det kan bli et pes. Se nå; hva du har stelt i stand!  Joda, det var jeg som begynte. Eller jeg mener, meg som satte i gang denne leteaksjonen, som…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #27

11. april 2021: – Do you have a mobile phone, spør jeg. – What, svarer han. Jeg gjentar spørsmålet og han forstår det ennå ikke. Mens jeg sitter og hører på stemmen hans som er mørk og rolig, snill og behagelig , tenker jeg at jeg burde tatt opp samtalen vår. Jeg ville så gjerne dele det med barna mine så de kan få høre han de også. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, og det er irriterende at ikke telefonen min bare har en sånn knapp. – Oh, you mean a cell phone? – Yes, a cell phone, gjentar jeg. – Å ja, jeg har det, men den…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #26

4. april 2021: Nå er det point of no return. Jeg har fått surfetrening og synes selv jeg har blitt ganske så flink. For bølgen vokser og det bruser rundt meg. Av og til står jeg oppreist, men jeg må også bøye meg ned fordi jeg mister balansen, ned for å ta tak i brettkanten for å gjenvinne likevekten. Jeg har alltid syntes at vann har vært skummelt. Det er sort og uoversiktlig der under overflaten. Kommer jeg under trekker jeg umiddelbart pusten og drar saltvannet inn i nesen og svelget. Jeg får panikk og tenker at jeg drukner. Nå er det fobitrening. Frykten for å drukne må overvinnes og…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #25

28. mars 2021: Er ideen om en far bedre enn en far? Er fantasien om alt han kan være bedre enn virkeligheten? Er det tryggere å holde seg til den vage, tåkete forestillingen, mer behagelig å slippe å se alle detaljene i det skarpe bilde?  Jeg tar på meg vinterskoa jeg er glad jeg kjøpte i sommer. Fjellsko er det vel, men noen fjellgeit er jeg ikke. Det blir mer myrtråkking. Nå er det bare tåke. Snøen man ønsker seg til jul kommer ikke i år heller, lyser ikke opp slik man håper. Det er hodelykt som gjelder på mørke stier i marka utenfor der jeg bor. Himmelen har bare…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #24

21. mars 2021: – There`s your Bill! J. har funnet ham og forklarer meg for endte gang at det ER han. Det er ingen andre. Nå vet jeg ikke lenger hvilke følelser som river i meg. Tvil, skepsis, frykt, glede, begeistring. Jeg skjelver i alle fall og blodtrykket mitt er skyhøyt. Kan det være? Nei, det er for godt til å være sant?! Og han lever!? Om jeg hadde håpet og trodd at mine leteengler og jeg var på sporet og vi faktisk fant ham, så kunne han jo være død. Men det er han ikke. Jeg mister kreftene på en rar måte. Mister motet og kapasiteten til å handle.…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #23

14. mars 2021: – Thank you for reaching out! Warm regards, J. Jeg sitter nå med DNA-treff på en kusine som ikke svarer og en tremenning som takker meg for at jeg har funnet henne. Ikke nok med at hun takker, hun har giftet seg inn i en familie som elsker slektsgransking og det viser seg at de vil bruke mye tid for å finne min Bill. Tremenningen min bor på Østkysten og er i 30-årene. Hun kjenner ingen av mine slektninger med tilknytning til LA, men hun kaller denne henvendelsen for et eventyr, og det er det jo.  Eventyret jeg elsket å høre som liten, som jeg har bodd…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #22

– 7. mars 2021: Vertigo, vertigo. Mayday, mayday! Jeg raser vektløs rundt i et sort univers – mot min egen planet. Jeg er en astronaut igjen. Gravitasjonskraften er borte og jeg har ikke kontroll på armer eller bein, hodet eller hjertet. Jeg har tre egne stjerner, en helt egen sol, men mangler månen. Det går så utrolig fort rundt! Jeg er svimmel og lykkelig. Jeg får øye på titusenvis av stjernene langt der ute. De blinker oppmuntrende til meg og setter meg i sammenheng. De knytter meg til seg og sammen blir vi til mitt helt eget solsystem. Moder Jord er midt i galaksen min, men jeg er på vei…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #21

– 28. februar 2021: Ikke ett ord om USA! Ikke én gene fra Amerika! Etter uker med venting kom svaret: ”Du har tre etnisiteter: Skandinavisk, Irsk, Skotsk, Walisisk og Engelsk.” Det blir ikke tre i mitt hode, men åkei. – Så gøy, sier Ole. Da skjønner vi jo hvor det røde håret ditt kommer fra! Jeg ser olmt på han. Appen jeg lastet ned fra My Heritage kan fortelle meg at over (!) 50 % av genene mine kommer fra Norge. Navn fra en masse slektninger fra Vestlandet dukker opp. Begreper som: ”nærmeste familie”, ”storfamilie” og ”fjerne slektninger” legger seg i prioritert rekkefølge og fyller appen jeg ha logget meg…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #20

– 21. februar 2021: Datteren min og hennes samboer drar på sommerferie til min fars by. Til byen der halvparten av genene mine kommer fra, men som jeg bare har vært i én gang. Der jeg begynte å spire. Der hemmeligheten og skammen ble lagt igjen sammen med etternavnet. Der gåten forble en gåte. Ungdommen oppsøker det alle turister i LA gjør; de kjente stedene fra de kjente filmscenene. De koser seg på Venice Beach, kjører på Sunset Boulevard og går storøyde og smilende rundt i Universal Studios Hollywood. En uke er igjen av ferien og de har levert fra seg leiebilen for å spare litt på feriebudsjettet. Nå er…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #19

– 14. februar 2021: Jeg kaster opp. Magen vrenger seg. Noe velter seg opp i meg og det er feil retning. Det skal ikke opp, det skal ned. Brystet knyter seg. Stramt. Tårene renner. Jeg tørker dem, slår av PC-en, skjerper meg og går for å legge på sminken. Det er mandag og jeg skal på jobb. PC-en pakkes ned i sekken. ”Sånn, dette får du ta senere”, sier jeg til meg selv. Så snur magen seg igjen. Nå blir jeg kraftløs og ubesluttsom. Kroppen hører ikke på stemmen min. Den orker ikke dette. Har jeg akkurat lest et svar fra noen som heller ikke likte at jeg var født?…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #28

18. april 2021: Alt maset, alle svinger og humper, akselerasjoner og nedbremsinger gjør meg kvalm. Bilsjuk har jeg vært hele livet. Jeg må se rett frem – hele tiden. Sitte foran og følge med. Den beste medisinen er å kjøre selv. Sitte i førersetet og ta styringa. Men jeg må ikke alltid vite hvor jeg skal. Om jeg tar til høyre i stedet for venstre i neste veikryss kan det hende det dukker opp noe jeg ikke har sett før. Det kan bli et pes. Se nå; hva du har stelt i stand!  Joda, det var jeg som begynte. Eller jeg mener, meg som satte i gang denne leteaksjonen, som…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #27

11. april 2021: – Do you have a mobile phone, spør jeg. – What, svarer han. Jeg gjentar spørsmålet og han forstår det ennå ikke. Mens jeg sitter og hører på stemmen hans som er mørk og rolig, snill og behagelig , tenker jeg at jeg burde tatt opp samtalen vår. Jeg ville så gjerne dele det med barna mine så de kan få høre han de også. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, og det er irriterende at ikke telefonen min bare har en sånn knapp. – Oh, you mean a cell phone? – Yes, a cell phone, gjentar jeg. – Å ja, jeg har det, men den…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #26

4. april 2021: Nå er det point of no return. Jeg har fått surfetrening og synes selv jeg har blitt ganske så flink. For bølgen vokser og det bruser rundt meg. Av og til står jeg oppreist, men jeg må også bøye meg ned fordi jeg mister balansen, ned for å ta tak i brettkanten for å gjenvinne likevekten. Jeg har alltid syntes at vann har vært skummelt. Det er sort og uoversiktlig der under overflaten. Kommer jeg under trekker jeg umiddelbart pusten og drar saltvannet inn i nesen og svelget. Jeg får panikk og tenker at jeg drukner. Nå er det fobitrening. Frykten for å drukne må overvinnes og…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #25

28. mars 2021: Er ideen om en far bedre enn en far? Er fantasien om alt han kan være bedre enn virkeligheten? Er det tryggere å holde seg til den vage, tåkete forestillingen, mer behagelig å slippe å se alle detaljene i det skarpe bilde?  Jeg tar på meg vinterskoa jeg er glad jeg kjøpte i sommer. Fjellsko er det vel, men noen fjellgeit er jeg ikke. Det blir mer myrtråkking. Nå er det bare tåke. Snøen man ønsker seg til jul kommer ikke i år heller, lyser ikke opp slik man håper. Det er hodelykt som gjelder på mørke stier i marka utenfor der jeg bor. Himmelen har bare…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #24

21. mars 2021: – There`s your Bill! J. har funnet ham og forklarer meg for endte gang at det ER han. Det er ingen andre. Nå vet jeg ikke lenger hvilke følelser som river i meg. Tvil, skepsis, frykt, glede, begeistring. Jeg skjelver i alle fall og blodtrykket mitt er skyhøyt. Kan det være? Nei, det er for godt til å være sant?! Og han lever!? Om jeg hadde håpet og trodd at mine leteengler og jeg var på sporet og vi faktisk fant ham, så kunne han jo være død. Men det er han ikke. Jeg mister kreftene på en rar måte. Mister motet og kapasiteten til å handle.…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #23

14. mars 2021: – Thank you for reaching out! Warm regards, J. Jeg sitter nå med DNA-treff på en kusine som ikke svarer og en tremenning som takker meg for at jeg har funnet henne. Ikke nok med at hun takker, hun har giftet seg inn i en familie som elsker slektsgransking og det viser seg at de vil bruke mye tid for å finne min Bill. Tremenningen min bor på Østkysten og er i 30-årene. Hun kjenner ingen av mine slektninger med tilknytning til LA, men hun kaller denne henvendelsen for et eventyr, og det er det jo.  Eventyret jeg elsket å høre som liten, som jeg har bodd…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #22

– 7. mars 2021: Vertigo, vertigo. Mayday, mayday! Jeg raser vektløs rundt i et sort univers – mot min egen planet. Jeg er en astronaut igjen. Gravitasjonskraften er borte og jeg har ikke kontroll på armer eller bein, hodet eller hjertet. Jeg har tre egne stjerner, en helt egen sol, men mangler månen. Det går så utrolig fort rundt! Jeg er svimmel og lykkelig. Jeg får øye på titusenvis av stjernene langt der ute. De blinker oppmuntrende til meg og setter meg i sammenheng. De knytter meg til seg og sammen blir vi til mitt helt eget solsystem. Moder Jord er midt i galaksen min, men jeg er på vei…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #21

– 28. februar 2021: Ikke ett ord om USA! Ikke én gene fra Amerika! Etter uker med venting kom svaret: ”Du har tre etnisiteter: Skandinavisk, Irsk, Skotsk, Walisisk og Engelsk.” Det blir ikke tre i mitt hode, men åkei. – Så gøy, sier Ole. Da skjønner vi jo hvor det røde håret ditt kommer fra! Jeg ser olmt på han. Appen jeg lastet ned fra My Heritage kan fortelle meg at over (!) 50 % av genene mine kommer fra Norge. Navn fra en masse slektninger fra Vestlandet dukker opp. Begreper som: ”nærmeste familie”, ”storfamilie” og ”fjerne slektninger” legger seg i prioritert rekkefølge og fyller appen jeg ha logget meg…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #20

– 21. februar 2021: Datteren min og hennes samboer drar på sommerferie til min fars by. Til byen der halvparten av genene mine kommer fra, men som jeg bare har vært i én gang. Der jeg begynte å spire. Der hemmeligheten og skammen ble lagt igjen sammen med etternavnet. Der gåten forble en gåte. Ungdommen oppsøker det alle turister i LA gjør; de kjente stedene fra de kjente filmscenene. De koser seg på Venice Beach, kjører på Sunset Boulevard og går storøyde og smilende rundt i Universal Studios Hollywood. En uke er igjen av ferien og de har levert fra seg leiebilen for å spare litt på feriebudsjettet. Nå er…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #19

– 14. februar 2021: Jeg kaster opp. Magen vrenger seg. Noe velter seg opp i meg og det er feil retning. Det skal ikke opp, det skal ned. Brystet knyter seg. Stramt. Tårene renner. Jeg tørker dem, slår av PC-en, skjerper meg og går for å legge på sminken. Det er mandag og jeg skal på jobb. PC-en pakkes ned i sekken. ”Sånn, dette får du ta senere”, sier jeg til meg selv. Så snur magen seg igjen. Nå blir jeg kraftløs og ubesluttsom. Kroppen hører ikke på stemmen min. Den orker ikke dette. Har jeg akkurat lest et svar fra noen som heller ikke likte at jeg var født?…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #28

18. april 2021: Alt maset, alle svinger og humper, akselerasjoner og nedbremsinger gjør meg kvalm. Bilsjuk har jeg vært hele livet. Jeg må se rett frem – hele tiden. Sitte foran og følge med. Den beste medisinen er å kjøre selv. Sitte i førersetet og ta styringa. Men jeg må ikke alltid vite hvor jeg skal. Om jeg tar til høyre i stedet for venstre i neste veikryss kan det hende det dukker opp noe jeg ikke har sett før. Det kan bli et pes. Se nå; hva du har stelt i stand!  Joda, det var jeg som begynte. Eller jeg mener, meg som satte i gang denne leteaksjonen, som…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #27

11. april 2021: – Do you have a mobile phone, spør jeg. – What, svarer han. Jeg gjentar spørsmålet og han forstår det ennå ikke. Mens jeg sitter og hører på stemmen hans som er mørk og rolig, snill og behagelig , tenker jeg at jeg burde tatt opp samtalen vår. Jeg ville så gjerne dele det med barna mine så de kan få høre han de også. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, og det er irriterende at ikke telefonen min bare har en sånn knapp. – Oh, you mean a cell phone? – Yes, a cell phone, gjentar jeg. – Å ja, jeg har det, men den…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #26

4. april 2021: Nå er det point of no return. Jeg har fått surfetrening og synes selv jeg har blitt ganske så flink. For bølgen vokser og det bruser rundt meg. Av og til står jeg oppreist, men jeg må også bøye meg ned fordi jeg mister balansen, ned for å ta tak i brettkanten for å gjenvinne likevekten. Jeg har alltid syntes at vann har vært skummelt. Det er sort og uoversiktlig der under overflaten. Kommer jeg under trekker jeg umiddelbart pusten og drar saltvannet inn i nesen og svelget. Jeg får panikk og tenker at jeg drukner. Nå er det fobitrening. Frykten for å drukne må overvinnes og…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #25

28. mars 2021: Er ideen om en far bedre enn en far? Er fantasien om alt han kan være bedre enn virkeligheten? Er det tryggere å holde seg til den vage, tåkete forestillingen, mer behagelig å slippe å se alle detaljene i det skarpe bilde?  Jeg tar på meg vinterskoa jeg er glad jeg kjøpte i sommer. Fjellsko er det vel, men noen fjellgeit er jeg ikke. Det blir mer myrtråkking. Nå er det bare tåke. Snøen man ønsker seg til jul kommer ikke i år heller, lyser ikke opp slik man håper. Det er hodelykt som gjelder på mørke stier i marka utenfor der jeg bor. Himmelen har bare…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #24

21. mars 2021: – There`s your Bill! J. har funnet ham og forklarer meg for endte gang at det ER han. Det er ingen andre. Nå vet jeg ikke lenger hvilke følelser som river i meg. Tvil, skepsis, frykt, glede, begeistring. Jeg skjelver i alle fall og blodtrykket mitt er skyhøyt. Kan det være? Nei, det er for godt til å være sant?! Og han lever!? Om jeg hadde håpet og trodd at mine leteengler og jeg var på sporet og vi faktisk fant ham, så kunne han jo være død. Men det er han ikke. Jeg mister kreftene på en rar måte. Mister motet og kapasiteten til å handle.…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #23

14. mars 2021: – Thank you for reaching out! Warm regards, J. Jeg sitter nå med DNA-treff på en kusine som ikke svarer og en tremenning som takker meg for at jeg har funnet henne. Ikke nok med at hun takker, hun har giftet seg inn i en familie som elsker slektsgransking og det viser seg at de vil bruke mye tid for å finne min Bill. Tremenningen min bor på Østkysten og er i 30-årene. Hun kjenner ingen av mine slektninger med tilknytning til LA, men hun kaller denne henvendelsen for et eventyr, og det er det jo.  Eventyret jeg elsket å høre som liten, som jeg har bodd…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #22

– 7. mars 2021: Vertigo, vertigo. Mayday, mayday! Jeg raser vektløs rundt i et sort univers – mot min egen planet. Jeg er en astronaut igjen. Gravitasjonskraften er borte og jeg har ikke kontroll på armer eller bein, hodet eller hjertet. Jeg har tre egne stjerner, en helt egen sol, men mangler månen. Det går så utrolig fort rundt! Jeg er svimmel og lykkelig. Jeg får øye på titusenvis av stjernene langt der ute. De blinker oppmuntrende til meg og setter meg i sammenheng. De knytter meg til seg og sammen blir vi til mitt helt eget solsystem. Moder Jord er midt i galaksen min, men jeg er på vei…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #21

– 28. februar 2021: Ikke ett ord om USA! Ikke én gene fra Amerika! Etter uker med venting kom svaret: ”Du har tre etnisiteter: Skandinavisk, Irsk, Skotsk, Walisisk og Engelsk.” Det blir ikke tre i mitt hode, men åkei. – Så gøy, sier Ole. Da skjønner vi jo hvor det røde håret ditt kommer fra! Jeg ser olmt på han. Appen jeg lastet ned fra My Heritage kan fortelle meg at over (!) 50 % av genene mine kommer fra Norge. Navn fra en masse slektninger fra Vestlandet dukker opp. Begreper som: ”nærmeste familie”, ”storfamilie” og ”fjerne slektninger” legger seg i prioritert rekkefølge og fyller appen jeg ha logget meg…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #20

– 21. februar 2021: Datteren min og hennes samboer drar på sommerferie til min fars by. Til byen der halvparten av genene mine kommer fra, men som jeg bare har vært i én gang. Der jeg begynte å spire. Der hemmeligheten og skammen ble lagt igjen sammen med etternavnet. Der gåten forble en gåte. Ungdommen oppsøker det alle turister i LA gjør; de kjente stedene fra de kjente filmscenene. De koser seg på Venice Beach, kjører på Sunset Boulevard og går storøyde og smilende rundt i Universal Studios Hollywood. En uke er igjen av ferien og de har levert fra seg leiebilen for å spare litt på feriebudsjettet. Nå er…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #19

– 14. februar 2021: Jeg kaster opp. Magen vrenger seg. Noe velter seg opp i meg og det er feil retning. Det skal ikke opp, det skal ned. Brystet knyter seg. Stramt. Tårene renner. Jeg tørker dem, slår av PC-en, skjerper meg og går for å legge på sminken. Det er mandag og jeg skal på jobb. PC-en pakkes ned i sekken. ”Sånn, dette får du ta senere”, sier jeg til meg selv. Så snur magen seg igjen. Nå blir jeg kraftløs og ubesluttsom. Kroppen hører ikke på stemmen min. Den orker ikke dette. Har jeg akkurat lest et svar fra noen som heller ikke likte at jeg var født?…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #28

18. april 2021: Alt maset, alle svinger og humper, akselerasjoner og nedbremsinger gjør meg kvalm. Bilsjuk har jeg vært hele livet. Jeg må se rett frem – hele tiden. Sitte foran og følge med. Den beste medisinen er å kjøre selv. Sitte i førersetet og ta styringa. Men jeg må ikke alltid vite hvor jeg skal. Om jeg tar til høyre i stedet for venstre i neste veikryss kan det hende det dukker opp noe jeg ikke har sett før. Det kan bli et pes. Se nå; hva du har stelt i stand!  Joda, det var jeg som begynte. Eller jeg mener, meg som satte i gang denne leteaksjonen, som…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #27

11. april 2021: – Do you have a mobile phone, spør jeg. – What, svarer han. Jeg gjentar spørsmålet og han forstår det ennå ikke. Mens jeg sitter og hører på stemmen hans som er mørk og rolig, snill og behagelig , tenker jeg at jeg burde tatt opp samtalen vår. Jeg ville så gjerne dele det med barna mine så de kan få høre han de også. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, og det er irriterende at ikke telefonen min bare har en sånn knapp. – Oh, you mean a cell phone? – Yes, a cell phone, gjentar jeg. – Å ja, jeg har det, men den…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #26

4. april 2021: Nå er det point of no return. Jeg har fått surfetrening og synes selv jeg har blitt ganske så flink. For bølgen vokser og det bruser rundt meg. Av og til står jeg oppreist, men jeg må også bøye meg ned fordi jeg mister balansen, ned for å ta tak i brettkanten for å gjenvinne likevekten. Jeg har alltid syntes at vann har vært skummelt. Det er sort og uoversiktlig der under overflaten. Kommer jeg under trekker jeg umiddelbart pusten og drar saltvannet inn i nesen og svelget. Jeg får panikk og tenker at jeg drukner. Nå er det fobitrening. Frykten for å drukne må overvinnes og…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #25

28. mars 2021: Er ideen om en far bedre enn en far? Er fantasien om alt han kan være bedre enn virkeligheten? Er det tryggere å holde seg til den vage, tåkete forestillingen, mer behagelig å slippe å se alle detaljene i det skarpe bilde?  Jeg tar på meg vinterskoa jeg er glad jeg kjøpte i sommer. Fjellsko er det vel, men noen fjellgeit er jeg ikke. Det blir mer myrtråkking. Nå er det bare tåke. Snøen man ønsker seg til jul kommer ikke i år heller, lyser ikke opp slik man håper. Det er hodelykt som gjelder på mørke stier i marka utenfor der jeg bor. Himmelen har bare…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #24

21. mars 2021: – There`s your Bill! J. har funnet ham og forklarer meg for endte gang at det ER han. Det er ingen andre. Nå vet jeg ikke lenger hvilke følelser som river i meg. Tvil, skepsis, frykt, glede, begeistring. Jeg skjelver i alle fall og blodtrykket mitt er skyhøyt. Kan det være? Nei, det er for godt til å være sant?! Og han lever!? Om jeg hadde håpet og trodd at mine leteengler og jeg var på sporet og vi faktisk fant ham, så kunne han jo være død. Men det er han ikke. Jeg mister kreftene på en rar måte. Mister motet og kapasiteten til å handle.…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #23

14. mars 2021: – Thank you for reaching out! Warm regards, J. Jeg sitter nå med DNA-treff på en kusine som ikke svarer og en tremenning som takker meg for at jeg har funnet henne. Ikke nok med at hun takker, hun har giftet seg inn i en familie som elsker slektsgransking og det viser seg at de vil bruke mye tid for å finne min Bill. Tremenningen min bor på Østkysten og er i 30-årene. Hun kjenner ingen av mine slektninger med tilknytning til LA, men hun kaller denne henvendelsen for et eventyr, og det er det jo.  Eventyret jeg elsket å høre som liten, som jeg har bodd…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #22

– 7. mars 2021: Vertigo, vertigo. Mayday, mayday! Jeg raser vektløs rundt i et sort univers – mot min egen planet. Jeg er en astronaut igjen. Gravitasjonskraften er borte og jeg har ikke kontroll på armer eller bein, hodet eller hjertet. Jeg har tre egne stjerner, en helt egen sol, men mangler månen. Det går så utrolig fort rundt! Jeg er svimmel og lykkelig. Jeg får øye på titusenvis av stjernene langt der ute. De blinker oppmuntrende til meg og setter meg i sammenheng. De knytter meg til seg og sammen blir vi til mitt helt eget solsystem. Moder Jord er midt i galaksen min, men jeg er på vei…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #21

– 28. februar 2021: Ikke ett ord om USA! Ikke én gene fra Amerika! Etter uker med venting kom svaret: ”Du har tre etnisiteter: Skandinavisk, Irsk, Skotsk, Walisisk og Engelsk.” Det blir ikke tre i mitt hode, men åkei. – Så gøy, sier Ole. Da skjønner vi jo hvor det røde håret ditt kommer fra! Jeg ser olmt på han. Appen jeg lastet ned fra My Heritage kan fortelle meg at over (!) 50 % av genene mine kommer fra Norge. Navn fra en masse slektninger fra Vestlandet dukker opp. Begreper som: ”nærmeste familie”, ”storfamilie” og ”fjerne slektninger” legger seg i prioritert rekkefølge og fyller appen jeg ha logget meg…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #20

– 21. februar 2021: Datteren min og hennes samboer drar på sommerferie til min fars by. Til byen der halvparten av genene mine kommer fra, men som jeg bare har vært i én gang. Der jeg begynte å spire. Der hemmeligheten og skammen ble lagt igjen sammen med etternavnet. Der gåten forble en gåte. Ungdommen oppsøker det alle turister i LA gjør; de kjente stedene fra de kjente filmscenene. De koser seg på Venice Beach, kjører på Sunset Boulevard og går storøyde og smilende rundt i Universal Studios Hollywood. En uke er igjen av ferien og de har levert fra seg leiebilen for å spare litt på feriebudsjettet. Nå er…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #19

– 14. februar 2021: Jeg kaster opp. Magen vrenger seg. Noe velter seg opp i meg og det er feil retning. Det skal ikke opp, det skal ned. Brystet knyter seg. Stramt. Tårene renner. Jeg tørker dem, slår av PC-en, skjerper meg og går for å legge på sminken. Det er mandag og jeg skal på jobb. PC-en pakkes ned i sekken. ”Sånn, dette får du ta senere”, sier jeg til meg selv. Så snur magen seg igjen. Nå blir jeg kraftløs og ubesluttsom. Kroppen hører ikke på stemmen min. Den orker ikke dette. Har jeg akkurat lest et svar fra noen som heller ikke likte at jeg var født?…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #28

18. april 2021: Alt maset, alle svinger og humper, akselerasjoner og nedbremsinger gjør meg kvalm. Bilsjuk har jeg vært hele livet. Jeg må se rett frem – hele tiden. Sitte foran og følge med. Den beste medisinen er å kjøre selv. Sitte i førersetet og ta styringa. Men jeg må ikke alltid vite hvor jeg skal. Om jeg tar til høyre i stedet for venstre i neste veikryss kan det hende det dukker opp noe jeg ikke har sett før. Det kan bli et pes. Se nå; hva du har stelt i stand!  Joda, det var jeg som begynte. Eller jeg mener, meg som satte i gang denne leteaksjonen, som…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #27

11. april 2021: – Do you have a mobile phone, spør jeg. – What, svarer han. Jeg gjentar spørsmålet og han forstår det ennå ikke. Mens jeg sitter og hører på stemmen hans som er mørk og rolig, snill og behagelig , tenker jeg at jeg burde tatt opp samtalen vår. Jeg ville så gjerne dele det med barna mine så de kan få høre han de også. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, og det er irriterende at ikke telefonen min bare har en sånn knapp. – Oh, you mean a cell phone? – Yes, a cell phone, gjentar jeg. – Å ja, jeg har det, men den…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #26

4. april 2021: Nå er det point of no return. Jeg har fått surfetrening og synes selv jeg har blitt ganske så flink. For bølgen vokser og det bruser rundt meg. Av og til står jeg oppreist, men jeg må også bøye meg ned fordi jeg mister balansen, ned for å ta tak i brettkanten for å gjenvinne likevekten. Jeg har alltid syntes at vann har vært skummelt. Det er sort og uoversiktlig der under overflaten. Kommer jeg under trekker jeg umiddelbart pusten og drar saltvannet inn i nesen og svelget. Jeg får panikk og tenker at jeg drukner. Nå er det fobitrening. Frykten for å drukne må overvinnes og…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #25

28. mars 2021: Er ideen om en far bedre enn en far? Er fantasien om alt han kan være bedre enn virkeligheten? Er det tryggere å holde seg til den vage, tåkete forestillingen, mer behagelig å slippe å se alle detaljene i det skarpe bilde?  Jeg tar på meg vinterskoa jeg er glad jeg kjøpte i sommer. Fjellsko er det vel, men noen fjellgeit er jeg ikke. Det blir mer myrtråkking. Nå er det bare tåke. Snøen man ønsker seg til jul kommer ikke i år heller, lyser ikke opp slik man håper. Det er hodelykt som gjelder på mørke stier i marka utenfor der jeg bor. Himmelen har bare…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #24

21. mars 2021: – There`s your Bill! J. har funnet ham og forklarer meg for endte gang at det ER han. Det er ingen andre. Nå vet jeg ikke lenger hvilke følelser som river i meg. Tvil, skepsis, frykt, glede, begeistring. Jeg skjelver i alle fall og blodtrykket mitt er skyhøyt. Kan det være? Nei, det er for godt til å være sant?! Og han lever!? Om jeg hadde håpet og trodd at mine leteengler og jeg var på sporet og vi faktisk fant ham, så kunne han jo være død. Men det er han ikke. Jeg mister kreftene på en rar måte. Mister motet og kapasiteten til å handle.…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #23

14. mars 2021: – Thank you for reaching out! Warm regards, J. Jeg sitter nå med DNA-treff på en kusine som ikke svarer og en tremenning som takker meg for at jeg har funnet henne. Ikke nok med at hun takker, hun har giftet seg inn i en familie som elsker slektsgransking og det viser seg at de vil bruke mye tid for å finne min Bill. Tremenningen min bor på Østkysten og er i 30-årene. Hun kjenner ingen av mine slektninger med tilknytning til LA, men hun kaller denne henvendelsen for et eventyr, og det er det jo.  Eventyret jeg elsket å høre som liten, som jeg har bodd…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #22

– 7. mars 2021: Vertigo, vertigo. Mayday, mayday! Jeg raser vektløs rundt i et sort univers – mot min egen planet. Jeg er en astronaut igjen. Gravitasjonskraften er borte og jeg har ikke kontroll på armer eller bein, hodet eller hjertet. Jeg har tre egne stjerner, en helt egen sol, men mangler månen. Det går så utrolig fort rundt! Jeg er svimmel og lykkelig. Jeg får øye på titusenvis av stjernene langt der ute. De blinker oppmuntrende til meg og setter meg i sammenheng. De knytter meg til seg og sammen blir vi til mitt helt eget solsystem. Moder Jord er midt i galaksen min, men jeg er på vei…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #21

– 28. februar 2021: Ikke ett ord om USA! Ikke én gene fra Amerika! Etter uker med venting kom svaret: ”Du har tre etnisiteter: Skandinavisk, Irsk, Skotsk, Walisisk og Engelsk.” Det blir ikke tre i mitt hode, men åkei. – Så gøy, sier Ole. Da skjønner vi jo hvor det røde håret ditt kommer fra! Jeg ser olmt på han. Appen jeg lastet ned fra My Heritage kan fortelle meg at over (!) 50 % av genene mine kommer fra Norge. Navn fra en masse slektninger fra Vestlandet dukker opp. Begreper som: ”nærmeste familie”, ”storfamilie” og ”fjerne slektninger” legger seg i prioritert rekkefølge og fyller appen jeg ha logget meg…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #20

– 21. februar 2021: Datteren min og hennes samboer drar på sommerferie til min fars by. Til byen der halvparten av genene mine kommer fra, men som jeg bare har vært i én gang. Der jeg begynte å spire. Der hemmeligheten og skammen ble lagt igjen sammen med etternavnet. Der gåten forble en gåte. Ungdommen oppsøker det alle turister i LA gjør; de kjente stedene fra de kjente filmscenene. De koser seg på Venice Beach, kjører på Sunset Boulevard og går storøyde og smilende rundt i Universal Studios Hollywood. En uke er igjen av ferien og de har levert fra seg leiebilen for å spare litt på feriebudsjettet. Nå er…
Read More

SØNDAGSBLOGGEN #19

– 14. februar 2021: Jeg kaster opp. Magen vrenger seg. Noe velter seg opp i meg og det er feil retning. Det skal ikke opp, det skal ned. Brystet knyter seg. Stramt. Tårene renner. Jeg tørker dem, slår av PC-en, skjerper meg og går for å legge på sminken. Det er mandag og jeg skal på jobb. PC-en pakkes ned i sekken. ”Sånn, dette får du ta senere”, sier jeg til meg selv. Så snur magen seg igjen. Nå blir jeg kraftløs og ubesluttsom. Kroppen hører ikke på stemmen min. Den orker ikke dette. Har jeg akkurat lest et svar fra noen som heller ikke likte at jeg var født?…
Read More