SØNDAGSBLOGGEN #28
18. april 2021:
Alt maset, alle svinger og humper, akselerasjoner og nedbremsinger gjør meg kvalm. Bilsjuk har jeg vært hele livet. Jeg må se rett frem – hele tiden. Sitte foran og følge med. Den beste medisinen er å kjøre selv. Sitte i førersetet og ta styringa. Men jeg må ikke alltid vite hvor jeg skal. Om jeg tar til høyre i stedet for venstre i neste veikryss kan det hende det dukker opp noe jeg ikke har sett før. Det kan bli et pes. Se nå; hva du har stelt i stand!
Joda, det var jeg som begynte. Eller jeg mener, meg som satte i gang denne leteaksjonen, som var brysom og utløste jordskjelv, ras og vulkanutbrudd. Men jeg er ikke min skyld. Det var ikke jeg som startet dette. Jeg må rope ut at jeg ikke er min skyld. Hvem er sin egen skyld? Jeg må klatre opp på fjelltopper og skrike:
J e g e r i k k e m i n s k y l d.
Det var dere som dannet meg. Dere som ville, som begjærte, som elsket, som lagde meg, som ikke kunne la være, som skjulte meg, dyttet meg unna, som fortrengte, ikke ville vite, ikke fikk vite, ikke turte, overlot meg til andre. Tusen takk! Jeg står fremdeles på den toppen og roper:
T u s e n t a k k for at dere gav meg livet mitt!
Millioner takk for muligheten til å leve. Jeg må legge meg ned der oppe på toppen, lukke øynene og puste langsomt inn, langsomt ut. Kjenne at jeg lever og takke for at dere ikke skrapte meg bort, ikke tok livet av meg.
«It’s difficult to know just where to start in a relationship so personally connected and so distant for so long. We will have to meet one of these days and since I’ve never been to Norway now I have a good excuse to go!”
Den første e-posten fra far etter jordskjelvet. Etter at han vet og jeg vet. Jeg leser den om og om igjen. Sitter og ser ut i lufta og trekker på smilebåndet over hans lune humor; at han liksom tenker at når jeg ser bilder av ham orker jeg ikke å fortsette dette. Det første han foreslår er å ta seg en tur til Norge. Det er virkelig for mye av det gode. Jeg har kommet inn på en vei med åpne favner hvor enn jeg snur meg.
Han vil komme til mitt land, til mitt hjem, til min familie, til min verden. Jeg tenker, ja, ja, ja! Sønnen min skal jo gifte seg i sommer og det vil være så helt fantastisk om hans nye morfar faktisk kom i bryllupet.
Men altså, først skulle jeg hatt så veldig lyst til å reise for å møte ham hjemme der borte. Jeg må trippe litt rundt meg selv før jeg tør å foreslå det. Kvinne meg opp igjen og så, joda, så er det greit også. Han må bare fortelle nyheten til barna sine først og planlegge et møte. Hvordan skal det gå til? Skal jeg liksom reise og besøke dem, fly over for å dra til far og bo hos dem? Nei, det er helt uaktuelt. Det er nå jeg må tenke ut hvordan vi skal bli kjent. Hvem skal male hvor på lerretet vårt? Den grove penselen først kanskje, så får den fine komme etterhvert? Nå vet jeg ingenting om lagene med maling vi etterhvert skal legge oppå hverandre. Blir det mørke eller lyse farger? Blir de sterke eller svake? Jeg har tatt til høyre i stedet for venstre i krysset og nå vil jeg se noe jeg aldri har sett før.
Vi kjøper billetter til en to ukers tur i overgangen mars/april 2020. Vi hører om et virus som har kommet fra Kina og nå har det begynt å spre seg i Norge via noen som har vært på skiferie i Italia/Østerrike. Det er skremmende, men jeg fortrenger det. Vi bestiller overnatting de første nettene i LA. Tenker at vi må riste av oss jetlagen og være litt turister først. Vi planlegger leiebil og et hotell i nærmeste kystby til den byen far og hans kone bor, et stykke nordøst for der hvor mor og far startet meg. Jeg har reist mye i verden, men denne turen – den har jeg aldri tatt før. Min neste reise blir rett og slett min største. Jeg vet hvor jeg skal, hvem jeg skal møte, men det er fullstendig ukjent og kan ikke sammenliknes med noen ekspedisjoner jeg har hatt tidligere i livet.
12. mars stenger verden.
