Søndagsbloggen #1 – 27. september 2020 Jeg har alltid visst at jeg er adoptert. Da jeg var liten kunne jeg høre det om og om igjen - eventyret om meg selv. Mamma og pappa fortalte slik de alltid hadde gjort. Jeg husker ikke første gangen jeg fikk høre det. De hadde nok startet tidlig. Bestemt seg for ikke å holde det hemmelig. Tenkt at det var best slik. Og det var det jo. Som voksen har jeg tenkt at jeg var heldig som ikke kunne huske den store dagen hvor jeg fikk vite at jeg ”ikke var ekte”. Jeg hadde jo hørt skrekkhistoriene om de som fikk vite det på…