SØNDAGSBLOGGEN #29

25. april 2021:

Så er vi jordboere. Ikke nordmenn, svensker, dansker og amerikanere. Alle på kloden opplever det samme. Hele den blå planeten er rammet av en og samme forbannelse. Tellus er nede for telling. Moder jord lider. Aldri i min levetid har jeg vært med på eller hørt om noe liknende. Det har vært to verdenskriger (som strengt tatt aldri rammet hele verden på en gang!?) og alle besteforeldrene mine opplevde begge. Jeg har lest om svartedauen og hørt om spanskesjuka og de harde trettiåra. Det har vært devaluering av valuta, atombomber og den kalde krigen, atomreaktor-eksplosjoner og radioaktivt regn. Folk har til og med sittet askefast. Vi lever midt i miljøkriser og klimaendringer. Vi ser mennesker på flukt mot stengte grenser på TV. Nyhetene viser sult og kulde, tørke og varme. Plager og tragedier har vært ord og fortellinger. Bare rammet de andre. Aldri meg og aldri alle – hele verden på samme tid. 

Det lammer alle, ikke bare meg. Men måtte det komme akkurat nå? Er DET mulig, liksom? Jeg skulle jo bare… altså hallo! Jeg skulle treffe faren min for første gang her. Er det mulig å bare utsette dette et par uker? Pliiiis??

Men ingen får særbehandling, nå er det felles dugnad. Vi bor tross alt ikke i Italia hvor de til slutt kryper ut på balkongene sine og synger for mentalt å holde hverandre i hendene midt i en absurd massedød. En subtil angst setter seg midt i magen og alle må bare kreke seg inn i sitt eget skall og vente til det går over.

Ansiktet mitt mister mimikk og sammen med far skjønner jeg at møtet vårt ikke blir noe av. På enn rar måte kjennes han nær fordi begge er rammet av den samme pandemien. Ole og jeg må avbestille hele reisen og vente på å få pengene tilbake. Vi pakker sammen hele forventingsgleden og lar det synke inn. En veldig koselig e-post fra far viser at også han synes dette er trist. For dagen kommer da vi egentlig skulle ha sittet der rundt et bord og alle skulle ha kjent på rare følelser over en tilslørt familiehistorie. Så er også den dagen lik alle andre vi har sett før. Vi tar den samme avkjøringen vi alltid har gjort. Ser de samme tingene. Går i den samme butikken, spiser den samme maten. Sovner i den samme sengen. Lukker den samme døra.

– Dette er en trist dag, skriver han.

– Tenk, nå skulle du ha vært her sammen med oss. Men her er alt stille og som før.

Lerretet vårt dekkes av mørke farger og penselstrøket er i grunnen ganske grovt, men vi maler sammen. Av og til holder vi til og med i samme pensel. Andre ganger tar jeg over. Jeg sitter tilbake med «den draumen eg ber på» og får tida til å gå mens jeg venter på at «noko vedunderleg skal skje». Finner trøst i dette «draume-diktet» av Olav H. Hauge. Hvis jeg bare leser det sakte nok for meg selv, slår det seg til ro i meg. Men for at hjerter og dører skal åpne seg, må jeg gjøre noe.

Jeg må bli kjent med denne familien min på avstand. Det utrolige skjer at søstrene mine skriver hyggelige velkommen-til-familien-eposter. Vi utveksler lange brev og blir kjent på en helt annen måte enn om vi skulle ha sittet nervøst rundt et bord for første gang. Det blir en åpen en-til-en-samtale med fortellinger og beskrivelser av oss selv og livene våre. Tiden blir varm igjen. Fargene blir lyse og varme og maleriet får mer liv.

Jeg spør far om å fortelle mer om seg og sitt liv, bilder blir sendt frem og tilbake. «Se, vi synes du likner på farmor!» «Tenk at du likner mer på henne enn det vi gjør!» sier søsteren min.

Det viktigste nå er at ingen av oss rett og slett mister livet i denne absurde tilstanden. Jeg får en ny bekymring; hva om jeg kom så nær men ikke i mål?

Jeg velger å gi håpet plass og gleden over en epost med de rette avsenderne er stor. Jeg lever i nuet, det er sånn jeg er skrudd sammen.

Har jeg arvet det? Vet ikke.