SØNDAGSBLOGGEN #25
28. mars 2021:
Er ideen om en far bedre enn en far?
Er fantasien om alt han kan være bedre enn virkeligheten? Er det tryggere å holde seg til den vage, tåkete forestillingen, mer behagelig å slippe å se alle detaljene i det skarpe bilde?
Jeg tar på meg vinterskoa jeg er glad jeg kjøpte i sommer. Fjellsko er det vel, men noen fjellgeit er jeg ikke. Det blir mer myrtråkking. Nå er det bare tåke. Snøen man ønsker seg til jul kommer ikke i år heller, lyser ikke opp slik man håper. Det er hodelykt som gjelder på mørke stier i marka utenfor der jeg bor. Himmelen har bare sorte rullegardiner for tiden. Det plager meg ikke. Jeg sender varme tanker til mine lete-engler mens jeg går. De som har lyst opp stien. Tenk at jeg nettopp har tatt det modige siste skrittet helt frem til døra hans! Jeg kan ikke stoppe nå, for alt for mye er ubesvart. Nå skal det forklares, fortelles, avdekkes og beskrives. Jeg skal ut av tåkeheimen.
Hvordan skal jeg klare å si at jeg tror at han er faren min? Jeg må hente frem mer mot! Den forvirrende telefonsamtalen gav ham jo ingen ide. Eller gjorde den det?
Jeg tar frem slektstreet som I. og J. fra østkysten har tegnet for meg. Treet viser at han har en bror og to søstre, men alle er døde. Broren døde som baby. Det er bare han igjen.
Jeg sitter og stirrer på arket foran meg. Min rablete skrift på kryss og tvers fra samtalen vår da jeg fikk e-postadressen hans og han fikk min. Igjen sender jeg en takknemlig tanke til damen som sa: It`s him you`re gonna deal with. Til damestemmen på telefonsvareren, kona hans, moren til barna hans, som han har vært gift med siden 1967, da jeg var fire og gikk i barnepark hos den fæle parktanten og han ikke hadde den ringeste anelse om at jeg fantes. Han var lykkelig nygift og sikkert forelsket, mens jeg var høyst misfornøyd med dagene bak gjerdet, de kalde fingrene, tærne, gummibuksa, metallmatboksen og den sinte dama som ikke likte barn.
Jeg hadde skrevet det feil, eller han hadde oppfattet feil, eller jeg er elendig på å uttale bokstaver på engelsk. Jeg sier ”ai” når det skal være ”ei” eller ”i”. Det gjør at vi må ringes en gang til. Dette må oppklares. Det blir en kort, men vennlig samtale. Det er andre gang jeg hører stemmen hans, men nå vet han hvem jeg er. Eller det vet han jo slett ikke. Men altså jeg er ikke bare et ukjent utenlandsk nummer. Jeg er Elisabeth from Norway og det er en grunn til at vi ringes. Jeg stiger i gradene. Jeg vokser bittelitt. Begynner å se opp, føler meg ikke så naken. Han lukker opp døra og jeg er en velkommen gjest.
Så må jeg ta plass. Jeg må breie meg ut og få taletid. Han må høre på meg. Han og kona må sette seg ned og lytte. Ta meg inn og si velkommen. Jeg må surfe på den bølgen jeg nå har skapt meg.
“All my life I have known that I have had an american father. But until now I believed, and also experienced that it has been impossible to find him.”
Min første e-post til far. Jeg forteller ham i grove trekk om livet mitt. Om mor som var sammen med en kjekk gentleman og som reiste tilbake til Norge, gravid, fødte meg og gav meg bort til en adoptivfamilie. Om at jeg møtte henne for første gang for 20 år siden og at vi dro til LA for å lete etter ham. Om at jeg har hatt gode foreldre som har gitt meg all kjærlighet jeg har trengt. Om at slektsforskningen til I. og J. har ledet meg frem til ham og at han, ja, beklager å måtte si det rett ut, må være faren min.
Han husker ingen dame fra Norge. Det gjør selvfølgelig mor skuffet og selv er han beskjemmet over å måtte si det.
Vi ringes igjen.
– Kjørte du en kabriolet på den tiden?
– Ja, det gjorde jeg.
– Jobbet du i eiendomsbransjen?
– Ja, vel, jeg hadde gjort det, men i 1962 hadde jeg nettopp byttet jobb.
– Bodde du i LA?
– Jada, det gjorde jeg.
Det høres ut som et forhør, men er det ikke. Jeg spør på en ydmyk og forsiktig måte. Slik føles det alle fall. Jeg vet ikke hvordan han opplever utspørringen min, men jeg må spørre. Jeg trenger å ta plass, må komme lenger inn i stua hans og få satt meg ned, om ikke annet, så i alle fall ytterst på stolen. For jeg skal ikke bli så lenge. Ikke forstyrre så mye.
– Jeg beklager så mye, Elisabeth, men jeg kan altså ikke huske, hva sa du at hun het igjen?
Jeg staver navnet til mor og han gjentar det ettertenksomt, men nei.
– Nei, det er ikke så farlig. Ikke tenk på det, sier jeg.
– Men det er altså noen interessante detaljer du har der, innrømmer han.
For hvordan kan jeg vite disse detaljene om ham, om ikke mor hadde fortalt meg det? Om det ikke var sant? Om de ikke hadde møttes der borte og vært sammen.
– Vet du hva, Elisabeth, jeg tror jeg også skal ta en DNA-test, så får vi dette på det rene. Hvilket selskap brukte du?
– Vil du virkelig det? Tusen takk!
Det tar seks uker å få svar. Jeg vet ikke når han faktisk bestiller testen, jeg vet ikke når han putter prøvene i postkassa og sender dem til laboratoriet. Åkei, seks uker pluss, ja hva skal jeg tenke, tre? Her må det pustes med magen.
