SØNDAGSBLOGGEN #24

21. mars 2021:

– There`s your Bill!

J. har funnet ham og forklarer meg for endte gang at det ER han. Det er ingen andre.

Nå vet jeg ikke lenger hvilke følelser som river i meg. Tvil, skepsis, frykt, glede, begeistring. Jeg skjelver i alle fall og blodtrykket mitt er skyhøyt. Kan det være? Nei, det er for godt til å være sant?! Og han lever!?

Om jeg hadde håpet og trodd at mine leteengler og jeg var på sporet og vi faktisk fant ham, så kunne han jo være død. Men det er han ikke. Jeg mister kreftene på en rar måte. Mister motet og kapasiteten til å handle.

Jeg skulle ønske noen kunne tatt de siste skrittene for meg for så komme tilbake og fortelle meg at: Jo da, det er han. Han er hjemme og vil treffe deg. Akkurat som på Tore på Sporet, eller andre ”spor-program” – bare uten kamera. Om jeg bare kunne bli et barn, uansvarlig som dytter noen foran seg. En som holder en voksen i hånda, står bak et hushjørne og slipper. Slipper å stå der naken foran døra med nedslått blikk mens jeg rekker frem en blomsterbukett og ber. Ber om å bli sett. Ber om å bli tatt inn, inn i et pledd som tulles rundt meg mens jeg får en kopp varm sjokolade fordi jeg har vært kald så lenge. Får sette meg ned i en god myk stol fordi jeg har gått så langt, mens jeg spør om de har noe plaster liggende fordi jeg har skrapa meg sånn opp i det krattet jeg har vært i. Og en seng og sove i, for jeg er så fryktelig trøtt.

Enda er jeg langt unna og jeg må finne krefter. Kvinne meg opp, stå opp for meg selv. Om det er én gang i livet du skal være modig, Elisabeth, så er det nå, sier jeg til meg selv. Jeg sitter i sofaen og har funnet telefonnummeret hans, adressen hans, sett navnene på barna og kona hans. Stirret på street view og sett fargen på huset hans og hvordan gata ser ut. Han bor på vestkysten, men ikke i LA. Han finnes, lever og bor der!

– Gå og ring nå! Det kribler nok litt i Ole også og han dytter meg ut av stua med blikket. J. og I. har også sagt at jeg må gjøre dette selv. På Facebook-gruppa for DNA-detektivene sier de det samme. Det er deg og faren din. Ingen andre. Jeg fomler meg frem til ett av telefonnumrene som dukket opp på skjermen da vi søkte. Sjekker alt for mange ganger at jeg har tastet rett. Venter på lyden av ring i den andre enden, men kommer til: ”This number is not in use”. Det skjøre motet mitt ble skylt ut i en stri elv. Ikke snakk om at jeg nå prøver det andre nummeret! Jeg må i det minste ned i stua og puste litt til.

Jeg bevrer og fomler med nummer nummer to. Holder pusten. Hører at det ringer i den andre enden, kikker på klokka for endte gang, forsikrer meg om at det er et skapelig tidspunkt. De er sikkert ute, tenker jeg. De tar den ikke. Jeg går frem og tilbake. Skrittene skjelver. Pusten er kort. De er ikke hjemme. Han er for gammel. Han er dement. Han har nettopp flyttet på sykehjem og husker ingen ting. Han er sur og gretten. Han er avvisende og vanskelig. En damestemme kommer på svareren:

– Welcome to the B`s! Please leave a message! Piiip.

Jeg legger IKKE igjen en beskjed.

I bilen på vei hjem fra jobb dagen etter øver jeg. ”Hello, my name is… I`am calling from Norway… Can I please speak to Mr. W.B. ? Jeg øver på hva jeg skal si når jeg på nytt kommer til svareren. Herlighet. De lever på 90-tallet! Hvem har svarer på hjemmetelefonen sin? Hvem har fasttelefon? Jeg øver på hva jeg skal si om kona tar telefonen. På om selveste Mr. W.B tar telefonen. Jeg går gjennom svarene og avvisningen. Går gjennom kulden og skuffelsen. Går gjennom det pinlige, det rare. Ubehaget. Det gjør meg kald, varm og kvalm på en gang.

– Når skal du ringe da? Ole er utålmodig igjen.

Igjen må jeg kvinne meg opp. ”Nå har du sagt dette i to og en halv mil. Så nå kan du det vel?! Setningene dine! Pust med magen”.

Jeg kommer til svareren igjen og starter replikken min. Men så er det noen som faktisk tar telefonen.  

– Hello? Kommer det fra en kvinnestemme. Den samme som på svareren.

Jeg står på ti-meter`n og MÅ hoppe. Mens armer og bein veiver og sparker i lufta i fritt fall, stotrer jeg hva jeg heter og er glad for alle repetisjonene på E6. 

– Can I please speak to Mr. W.B. Jeg holder pusten mens jeg treffer vannskorpa. Den gir et smell i trommehinnene. Lyden av min egen stemme fordreies og blir alt for tydelig. 

– Just a second, sier damestemmen.

Store bobler rumler rundt meg og jeg må opp! Opp for å puste! Oppdriften redder meg. Hodet er over vann og jeg puster.

– Hello.

Denne stemmen er mørk, klar, våken og… er den vennlig? Jeg vet ikke enda. Jeg siterer mine innøvde replikker og kjenner at stemmen sprekker. ”Nå må du skjerpe deg, ikke bryt sammen nå!” Jeg tar inn vennligheten i stemmen og spør om han har en niese som heter H. Ja, det har han. Jeg forteller ham når jeg er født og sier at jeg har en DNA-test som sier at H. er min kusine og at jeg prøver å få tak i henne.

– Sier du det, sier den vennlige mørke.

– Ja, men da skal jeg prøve å få tak i henne for deg. Kvinnestemmen, som også er vennlig, sier at det er lurt at vi utveksler e-poster og telefonnumre. Jeg tenker, ”Bless you!” Alt for få av hjernecellene mine var i funksjon til å komme på det!

Jeg skal sende ham en e-post. Han lover å prøve å få tak i min kusine, så vi kan få kontakt.

Han skjønner ikke at det ikke er så viktig. Oppfatter ikke at jeg bare skulle spørre henne om han var hennes onkel. Forstår ikke at jeg ikke trenger å gå den omveien lenger. At jeg nå hadde tatt snarveien rett til ham. At jeg stod der i egen høye person og var meg, datteren hans. At han, faren min, hørte stemme min for første gang. At jeg, datteren hans, hørte stemmen hans for første gang. At jeg har lett etter han i 20 år. At denne samtalen er starten på et jordskjelv i hans liv. At han snart kommer til å få en nyhet han aldri i sin villeste fantasi hadde trodd. At han har levd i 84 år og nå får en datter til. At han må sette seg ned og tenke, gruble, prøve å huske, forstå, forklare og fortelle. At fra nå av har han fem barn, ikke fire.

Hva tenkte han etter å ha lagt på? Hva snakket de om der borte på solkysten av Amerika? En dag må jeg spørre, en vakker dag.