SØNDAGSBLOGGEN #23

14. mars 2021:

– Thank you for reaching out! Warm regards, J.

Jeg sitter nå med DNA-treff på en kusine som ikke svarer og en tremenning som takker meg for at jeg har funnet henne. Ikke nok med at hun takker, hun har giftet seg inn i en familie som elsker slektsgransking og det viser seg at de vil bruke mye tid for å finne min Bill. Tremenningen min bor på Østkysten og er i 30-årene. Hun kjenner ingen av mine slektninger med tilknytning til LA, men hun kaller denne henvendelsen for et eventyr, og det er det jo. 

Eventyret jeg elsket å høre som liten, som jeg har bodd i, vokst og utviklet meg i, blir nå til en fabel hvor bildene blir klarere og klarere. Fokuset har blitt en smule skarpere, kontrastene økes bittelitt, vinkelen litt videre og fargene noe sterkere. Konturene tegner seg fremdeles. Jeg lever midt i skapelsen av bildet mitt. Veien min blir til mens jeg går og langs stien har lyktene blitt større, klarere og sterkere. Bøyer de seg for meg? Skjelvende retter jeg objektivet i alle retninger for ikke å gå glipp av noe. Men vent! Jeg skvetter av mine egne skritt når jeg brekker en kvist. Skal jeg zoome inn eller bruke vidvinkel? Jeg prøver å fokusere, men bare de uskarpe bildene fester seg til minnebrikka. Drømmer jeg?

Å leve i nuet betyr mer og mer. Jeg har tid og kan tillate meg å gjøre det. Flosklene og klisjeene står i kø i livet mitt. ”Grip dagen, Elisabeth!” ”Ta den muligheten du får og lev i nuet!” Herlighet så banalt og merkelig! Men jeg nyter denne spenningen. Jeg lever nå i ett med det som sitrer i meg. Følelsen av rastløshet er blandet med engstelse over at jeg nærmer meg målet og kanskje likevel ikke når helt frem.

Forvirringen jeg har skapt i meg selv over å ha fulgt feil spor så lenge; er det kompasset mitt som må justeres? Eller må jeg bare ut av dette gale terrenget? Ja, helt klart. Jeg må snu! Men veien er så mørk, jeg trenger sterkere lys.

Det er J. fra Amerikas østkyst som nå har funnet meg, holder lykta høyt opp og viser meg tilbake: Kom hit! Det er denne veien du skal gå, Elisabeth. Nei, ikke der, men hitover, se her nå. Pust! Pust med magen! Inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. Inn med det nye, friske, grønne og rene. Ut med det gamle, møkkete, tilsmussede og eksosliknende. Bort fra krattet og villniset. Vekk fra antakelser og fantasier som har blitt usannheter og til slutt ren løgn. Rens hodet og ta på deg nye briller, Elisabeth! Du skal tilbake. Tilbake til der du kom fra. Tilbake til den utrolige fortellingen om at det fantes en gentleman som var høflig og snill, mild og hyggelig. Kjærlighetshistorien. Den som hadde så mange missing links at du ikke klarte å tro på den lenger, mistet den av syne. Den som bleknet og ble borte. Mørknet til og fadet ut av noe annet som la seg oppå.

Så går jeg da, ut av buskaset og får øye på familietreet. Fler og fler av grenene skyter skudd og bli grønne mens jeg ser på. Jeg må klype meg i armen.

Konsentrasjonsevnen min på jobb er mildt sagt dårlig. Det nærmer seg jul og heldigvis er det snart ferietid. J. fra østkysten og jeg har utvekslet e-postadresser og hun holder meg oppdatert ettersom de avslører nye grener på treet som de heller ikke kjenner. Jeg blir venn med både henne og mannen hennes, I. på Facebook. Hun lurer på om moren min også er fra LA eller om hun bare studerte der. Jeg må visst fortelle mer om meg og historien min. 

Jeg er blindebukk i mitt eget liv. J. har tatt på seg sin sterkeste hodelykt og hver ny dag er jeg spent på hvor langt hun lyser.