SØNDAGSBLOGGEN #26
4. april 2021:
Nå er det point of no return. Jeg har fått surfetrening og synes selv jeg har blitt ganske så flink. For bølgen vokser og det bruser rundt meg. Av og til står jeg oppreist, men jeg må også bøye meg ned fordi jeg mister balansen, ned for å ta tak i brettkanten for å gjenvinne likevekten. Jeg har alltid syntes at vann har vært skummelt. Det er sort og uoversiktlig der under overflaten. Kommer jeg under trekker jeg umiddelbart pusten og drar saltvannet inn i nesen og svelget. Jeg får panikk og tenker at jeg drukner. Nå er det fobitrening. Frykten for å drukne må overvinnes og dette er den eneste måten å gjøre det på. På med våtdrakta og øv!
Jeg finner frem ordene til Olav H. Hauge og leser sakte:
Det er den draumen me ber på
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn på ein vågme ikkje har visst um.
Hvordan visste herr Hauge at det var meg han diktet om den gangen jeg var tre år – i 1966.
– Er det sant? Dette er bare helt fantastisk, sier mor på telefonen.
– At du har klart å finne ham!
Hvem andre synes dette er fantastisk? Hvem fler deler jeg en ekte begeistring med? Er det viktig? Kanskje ikke, for dette er min historie, mine gener, mitt blod, min egen virkelighet. Jeg er alene selv om heiagjengen står der et stykke unna og ivrig forteller meg at nå, Elisabeth, nå er du i mål! Av og til slipper jeg gjengen inn. Men foreløpig er jeg mest alene. Hei, hei, vent nå litt, sier jeg. Det er jo ikke hundre prosent enda. Jeg venter på noe. Og vente kan jeg. Han vet det ikke enda, og det er det jeg venter på. Sitter på en stubbe i grøfta til en lang allé som skal føre frem mens jeg håper på den endelige bekreftelsen, på et bevis som gir meg passet jeg trenger. Passer-seddelen til å gå oppover alleen, forbi porten og helt innafor.
En gang for mange år siden, før USA-turen vår, ringte mor til en klarsynt for å få flere spor etter far. Hun gikk til og med til hypnose for å prøve å mane frem etternavnet hans og kanskje flere minner. Den klarsynte så for seg en skuffet mann som ventet på at kjæresten hans skulle komme tilbake fra Norges-oppholdet den gangen, men som sakte, men sikkert bare måtte slippe hele jenta. Hun mente at han fremdeles var i live. Hos hypnotisøren fikk mor opp et navn som liknet. Det som ramlet ned i hodet hennes var faktisk bare to bokstaver feil.
– Tenk at det var så likt det virkelige navnet hans. At vi gikk og smakte på det den gangen: William B.
– Ja, men så turte vi jo ikke å stole på det. Dessuten; man finner ikke et menneske om man søker med to gale bokstaver.
Nå har han åpenbart seg som en bortgjemt skatt. Han har fått et navn som var så nær det vi funderte på, og han har det kallenavnet som mor alltid har husket, Bill. Såpass visste vi at de som blir døpt William ofte får kallenavnet Bill i USA. Ofte har folk rundt meg spøkt med at jo, vi vet om to som heter det i USA. Den ene er fryktelig rik, spøker de.
Ukene går. Jeg holder meg unna. Vil ikke mase. Vil ikke være til bry og lar han få fred til å fordøye.
– Selvfølgelig er det han, sier heiagjengen. De har en vikarierende klippetro. De har gått inn som vikarer for meg, tatt på seg jobben helt uten at jeg har spurt. Hos meg står troen foreløpig på kvikkleire, skjør og fremdeles forvirrende. Men nå er tålmodigheten min på bristepunktet.
– Spør han da vel, sier Ole.
– Spør når han tok testen!
Nei, jeg lar det være.
Når man har registrert seg i et DNA-firma, funnet slekt og satt dem inn i sitt tre, så kommer det stadig varsler inn i appen jeg lastet ned. Enten er det noen nye som dukker opp, eller firmaet ditt har funnet nye opplysninger om fjern og nær. Det letes stadig i databaser for hvor folk bodde, hvilke skoler de har gått på og hvem som er tanta til kusina til tippoldemora di. Varslene dukker opp inviterer deg med; ”Se hva vi har funnet! Klikk her!”
Jeg har blitt hekta på DNA-appen og sjekker varsler hver dag, flere ganger om dagen.
Så skjer det! Skuddårsdagen i 2020. Den dagen som ikke finnes i et normalår. Den sjeldne dagen som bare dukker opp hvert fjerde år for at systemet skal komme i balanse. For at universet skal rette seg opp og komme i vater. For at solåret skal stemme med kalenderåret. For at naturlovene skal stemme med et matematisk system. Den dagen de som har tatt på seg ansvaret for tidsregning har skutt inn som en ekstra dag. Den dagen plinger det inn et ”far-datter-treff” i appen.
Herre-min-gud-og-skaper. Se på meg da! Jeg har fått en ordentlig biologisk far. Barna mine har fått en biologisk morfar.
Den første som gratulerer meg er tremenning min, J, på østkysten. Min søke-engel som jeg ikke kan få takket nok. Hun får også opp et treff i sin app. Hun har jo fått en ny slektning.
Fra nå av er det bare å ta det inn. Jeg synes nesten synd på han som nå må fordøye.
Jeg hopper og danser ute med boblejakke og stillongs. Jeg har fått meg en far!
Hvordan starter man en relasjon som er så nær og så langt unna? Skal jeg ta inn alt vi ikke fikk sammen? Skal jeg dvele ved det som aldri ble noe av?
Ja, så sitter jeg her da, foran et stort hvitt lerret som må fylles. Noen kom med alle fargene som finnes i hele verden. Noen har gitt dem til meg, men jeg vet ikke hvor jeg skal putte dem. Hvordan jeg skal stryke dem utover. Jeg har fått all pensler i hele verden også. De bredeste og de tynne små. Hvilken skal jeg plukke opp først? Vent litt. Det er jo ikke bare jeg som skal male her. Det er en til. Vi er to. Jeg ser bare mine farger og mine pensler. Hvilke har han fått? Hvor vil han begynne? Og hvem av oss skal starte? Nå sitter jeg bare her og stirrer, men får ikke øye på noe.
Jeg tror det er fordi dagslyset ikke har sluppet inn enda.
