SØNDAGSBLOGGEN #19

– 14. februar 2021:

Jeg kaster opp. Magen vrenger seg. Noe velter seg opp i meg og det er feil retning. Det skal ikke opp, det skal ned. Brystet knyter seg. Stramt. Tårene renner. Jeg tørker dem, slår av PC-en, skjerper meg og går for å legge på sminken.

Det er mandag og jeg skal på jobb. PC-en pakkes ned i sekken. ”Sånn, dette får du ta senere”, sier jeg til meg selv. Så snur magen seg igjen. Nå blir jeg kraftløs og ubesluttsom. Kroppen hører ikke på stemmen min. Den orker ikke dette.

Har jeg akkurat lest et svar fra noen som heller ikke likte at jeg var født? Som helst skulle se at jeg var borte allerede den gangen. Fjernet, slik at jeg ikke ble dem til bry? Var det det jeg leste eller var det en invitasjon til å få dette oppklart? Helt umulig å vite.

Jeg synker sammen på kjøkkengulvet. Det er ikke solid nok til å ta meg imot. Ingen ting er det. Jeg blir for tung. Alt renner ut av meg. Hele meg. Hele den uønskede og utålelige meg. Jeg gråter hjelpeløst. Hulker. Klarer ikke å slutte. Nå kan ingen trøste meg. Dette er min kamp. Jeg er helt alene.

Akkurat slik jeg var det da jeg kjempet meg ut av mor for så å bli borte fra henne. Jeg er tilbake i fosterstilling som da jeg ble overlatt til meg selv. Da hun ikke ville ha meg. Da hennes allierte ble tilfredsstilt av at jeg forsvant. Smerten jeg har fortrengt kommer nå. Nå ligger jeg midt i den. Avkledd. Ikke bare naken, men hudløs. Jeg kommer meg ikke opp. I mine tre første uker hadde jeg ingen mor eller far. Er det den sorgen som kommer nå? Er det barnet i meg som banker på og vil fortelle hvor smertelig det var? Da må jeg bare ønske henne velkommen. Si at det er greit. Si at det går bra. ”Det skal nok gå bra, barnet mitt”, skal jeg si til meg selv. ”Vi skal nok finne ham. Det er helt i orden. Bare gråt du!”

Jeg sender en tekstmelding til sjefen min, ljuger og sier jeg er syk, at jeg kaster opp. Orker ikke å si at jeg ligger på kjøkkengulvet og gråter hjertet ut av meg. Hvorfor skal jeg det? Skjønt, juger? Er jeg ikke syk? Hele livet mitt er sjukt! Hele eksistensen min. Jeg er på jakt etter min egen store sannhet og alt er snudd opp ned. Ingenting stemmer. Jeg får ingen ting til å stemme! Jeg stemmer ikke. Ingen vil fortelle meg hvor jeg kommer fra! De vil f*** ikke! Gidder ikke å gjøre seg det lille bryet med å gi meg et hårstrå for en DNA-test! Hold deg borte, sier de! Ikke plag oss!

Jeg brekker meg. Går forbi speilet og snur meg bort. Kjenner avskyen over meg selv. Det uønskede stygge oppgråtte barnet. Jeg er rastløs. Hva skal jeg gjøre med meg selv? Hvor skal jeg gjøre av meg nå? Jeg orker ikke å ligge på sofaen og kjenne på mitt eget. Jeg kan gå ut med søpla. Jeg kan kjøre og fylle diesel fordi det alltid er billigere på søndag kveld eller mandag morgen. Jeg tar på meg vinterjakka. Det er vår. Det har vært en rekordkald vinter, og nå er det 28 grader varmere enn da. Jeg fryser. Er mer kald nå enn da den tørre kalde vinteren holdt kuldegrepet om alt som bevegde seg ute. Dette er en annen kulde. Frosten kommer fra dypet. Langt innenfra. Denne frosten har jerngrepet rundt sjela. Må jeg virkelig kjempe igjen? Jeg skjelver. Må jeg en gang til sloss for retten til å eksistere? Argumentere for at jeg må få leve? Må få ha en far. Ja, jeg har fortrengt det. Fortrengt at det var det jeg måtte. Jeg trodde jeg var elsket av mine foreldre. Det var jeg ikke. Min mor ville fjernet meg. Min far hadde ingen bevissthet om meg. Det var ikke et bittelite hjerterom der engang. Er det rart jeg fryser? Jeg må sørge for å få inn den siste sekken med ved fra i vinter. Det må fyres. Som aldri før. 

Jeg slår på PC-en igjen, må skrive. Få det ut. Hele dagen går uten at jeg har begrep om tida. PC-en er vennen min. Den tar imot alt jeg har på hjertet. Det er bare å pøse det ut. Det er plass til alt. Maskina er en gratis psykolog med doc. til etternavn.