Søndagsbloggen #18

– 7. februar 2021

Jeg må forsvare meg igjen. Jeg må klore meg fast og fortelle verden at jeg har livets rett. Si det til meg selv. F***!! Var det ikke nok at jeg gjorde det første gang? At jeg ikke ble en abort? At jeg, mot alles vilje, mot alle odds, faktisk ble født? Er ikke DET nok? Jeg ville leve den gangen. Den første gangen. Tross kvinnene som fordrev meg. Moren min som kjente at jeg vokste inni henne. Hver gang jeg rørte på meg – gav jeg henne en vond følelse? Hver gang jeg snudde meg inni henne – ble hun minnet på at jeg egentlig skulle vært fjernet?

Hennes svigermor ville ha bort dette urene – som var i veien. I veien for at hennes sønn skulle få et godt liv. Og da det ikke gikk an å ta livet av meg, måtte jeg fjernes på annen måte.

Det var kun flaks som gjorde at moren min fortrengte meg så lenge. Eller var det flaks? At hun ikke ville vite at hun var gravid og at det dermed ble for sent å ta abort?

Flere år har gått siden jeg ringte til Margrethe første gang. Var hun kvinnen som var gift med min far? Ble hun forrådt av hushjelpen? Den yndige barnepasseren fra Norge Margrethe hadde tatt inn i sitt liv, som en venninne. På telefonen hadde jeg spurte henne om hun kunne tenke seg å hjelpe meg med å finne ut av det. Om jeg bare kunne være så snill og få lov til å stå med lua i hånda og se ned i gulvet og skrape med foten for å få et svar på om mine antakelser var rette. Bekreftet mistanken, eller få den avkreftet.

Igjen var jeg den brysomme. Igjen lagde jeg bråk og skapte uro. Igjen var jeg i veien.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si til dette. Det kommer som et sjokk på meg og hvorfor spør du MEG om hjelp? Hvorfor spør du ikke din mor om hva som skjedde?

To uskyldige individer som egentlig ikke vil snakke sammen. På hver side av Atlanteren, på hver sin side av historien, på hver sin side av konflikten. To ofre på hver side av – en utroskap?

Jeg finner frem Margrethes familiebilder mor har lånt meg. De skrev til hverandre i årevis etter at mor hadde flyttet hjem til Norge og giftet seg. Etter at jeg var gitt bort, fortiet, visket ut og fortrengt. De utvekslet familiebilder etter hvert som den vokste. Fotografiene hadde ligget hos meg i en eske ganske lenge.

Nå gransker jeg for endte gang han som står bakerst sammen med kona og med barna foran seg. Den selvsikre manusforfatteren fra Hollywood. Var dette sannheten? Den eldste historien i verden. Den mest skamfulle og fortiede. Den som hadde ført til så mange bortadopsjoner, så mye illegale aborter, så mange skamfulle jenter. Så grusomme bortforklaringer, fortielser og skjult smerte.

Var det dette min mor hadde båret på og fortrengt ved å lage en ”Bill” uten etternavn? Diktet opp en dekkhistorie, en fantasifigur som skulle redde henne? Tviholdt hun på en annen sannhet med en gang? Var det derfor den hadde så få holdepunkter, derfor hun ble overmannet av følelser da hun overrakte Margrethe det røde hjerte ved middagsbordet, derfor det aldri dukket opp flere minner om han da vi kjørte rundt i den amerikanske filmbyen, derfor ingen andre visste om han, ikke en gang hennes eneste ordentlige venninne fra Norge som hadde reist dit samtidig og jobbet hos en annen familie? De som traff hverandre på fritiden, gikk på dans og moret seg? Man forteller da om en romanse til en venninne man er i utlendighet med? Man forteller om den kjekke gutten man møtte forrige lørdag, og som ba henne ut helgen etter? Man treffes vel på piknik? Går på dobbelt-date på kino eller på en lunjsrestaurant? Men nei, ingenting av det hadde hun gjort. Venninnen kan ikke, mange år senere, huske noe om en ungdomskjæreste der borte. Og mor må bekrefte at de aldri var sammen med noen andre. På tre måneder?

Han må være på samme alder som jeg er nå, tenker jeg og setter sammen bilder av mannen til Margrethe og meg. Ser etter likheten. Viser det frem til venninner. Og de bekrefter: En skremmende likhet.

– Jeg synes leppene er like, sier den ene.

– Jeg ser at dere likner over øynene, sier en annen.

– Se på kinnbena, der er dere like.

Jeg ser, myser og leter etter logiske sammenhenger. Prøver å få det til å henge sammen. Snur på steiner som har grodd fast i mosen. Går på vonde stier med spisse steiner. Tar mot til meg og bryr folk med vonde spørsmål. Spør om det de ikke kan gi. Røsker dem ut av deres vanlige liv. Med meg. Med vanskelige meg.

Og jeg finner ikke svaret.