Søndagsbloggen #17
– 31.januar 2021:
TRANSPORTETAPPEN
I en sølvgrå leie-Pontiac fra flyplassen er to med solbriller på vei nordover fra LA til en mindre by halvveis opp til San Fransisco.
Bilen har vi hatt siden dag to. Vi hentet den etter at det ikke lenger var mulig å ligge i den brede, myke senga og vente på dagen. Etter at vi hadde spurt i resepsjonen hvor leiebilfirmaet var og hotellresepsjonisten svarte at, ”jo da, det var a walking distance from here”. Vi tok på oss de små ryggsekkene våre, vandret ut i sola og tok til høyre. De kom løpende etter oss og sa at det ikke var bokstavelig ment. Altså, ”a walking distanse” går man ikke. Ikke i USA. Men vi gikk.
Jeg stopper ved en kiosk for å kjøpe dagens avis. Blar utålmodig i den alt for store avsa til jeg finner artikkelen skrevet av Steve Lopez, den kjente spaltisten med de ubehagelige spørsmålene. Vi skal besøke den andre vertsfamilien mor jobbet hos på 60-tallet. Det vil si den første. De hun jobbet hos lengst, trivdes best hos og utvekslet julebrev med i mange år. Mannen i huset jobbet som filmskaper og manusforfatter i Hollywood den gangen. Fruen jobbet på sykehus. Om hun var sykepleier vet jeg ikke. De hadde to barn. Etterhvert fikk de fem. Mannen er død for mange år siden, men fruen, Margrethe, som var fra Danmark og kun var noen år eldre enn mor, lever i beste velgående. Hun bor på en ranch.
Margrethe sa det var en tre timers kjøretur. Det var det ikke. Seks timer brukte vi. Men vi var i avisa!
Mens mor og datter rullet nordover langs vestkysten satt det kanskje en mann og leste intervjuet ”42 Years Later, She`s Desperately Seeking Bill”. Om de to som hadde reist fra Norge for å finne en far. Det var ikke bilder av oss, men en faksimile av annonsen ett og et halvt år tidligere. Artikkelen avsluttet han med: ”And Bill, if you`re out there, be advised that they`re not after your money or any kind of commitment. They just want to say hey and hello, it`s been a while.”
– Jeg tar meg av alle henvendelsene, sa Steve på telefonen.
– Okei…
– Ja, for det kommer sikkert mye rart og da siler jeg dem ut for dere og ringer deg om noen dager.
– Okei!
Vi skulle være hos Margrethe og kjæresten hennes en langhelg. Vi skulle møte hennes eldste datter som mor passet da jenta var så liten at hun selvfølgelig ikke kunne huske noen ”nanny” fra Norge. Vi skulle være turister som ble fraktet rundt i bil mens de viste oss rundt og spanderte lunsj på brygga. Vi skulle prate om hele det livet i mellomtiden, og om hvordan i all verden vi kunne komme på sporet av Bill. Vi skulle levere små gaver og suvenirer fra Norge, slik veloppdragne gjester gjør når de reiser over Atlanteren. Ved middagsbordet den siste kvelden ble et lite rødt hjertet overrakt Margrethe. Hun ble som en venninne for mor i 1962. Den unge danske moren var bare litt eldre enn barnepiken og forsto en nordmann langt hjemmefra. Da Margrethe åpnet esken der hun satt bak blomsterbuketten på den andre siden av det tunge mørke spisebordet og tok på seg halskjedet fra Norge, kom tårene. Ikke fra Margrethe, men fra mor. Og jeg tenkte: Hva handler dette om? Men viftet bort tanken som om den var en irriterende flue.
Da helgen var over og gjensynet overstått dro vi tilbake til hotellet vårt i LA. Skjønt hotell og hotell; det var et gedigent kompleks med 600 leiligheter midt i Hollywood bydel. Vi var spente på hva Mr. Lopez i LA-Times hadde fått av respons på artikkelen. Hadde han fått kontakt med noen som visste hvem Bill var? Eller, enda bedre og helt uvirkelig, funnet Bill?
Utålmodig logget jeg meg inn på en av hotellets PC-er som stod på rekke i et eget rom ved inngangspartiet. Inn for å se etter avsender Steve Lopez. Svaret lå der, men han hadde ingen gode nyheter. Det mest spennende var en fyr som fortalte om farens fotoalbum hjemme. Der kunne han vagt huske å ha sett et bilde av en ung dame som liknet henne i annonsen, men hans mor hadde revet det ut.
Jeg logget meg av og svelget en ny skuffelse.
Vi hadde en plan til. Biblioteket i byen. På historisk avdeling kunne man nemlig søke etter navn og firmaer i gule sider fra 1962. Mor kunne jo huske at Bill jobbet i eiendomsbransjen. Detektivene dro ned til sentrum, fant en parkeringsplass, spaserte opp trappene, inn forbi bibliotekets søyler, ned i kjelleretasjen og inn i historisk avdeling. Innerst i rommet, forbi støvete bokhyller stod en høy, hengslete, ganske ung fyr bak en skranke. Vi presenterte oss og sa hvilket ærend vi var i.
– I know who you are, sa fyren.
Øhh.. javel, tenkte jeg mens jeg så på mor. Hvordan i alle dager kan du vite det?
– Jeg leste om dere i avisa, fortsatte fyren bak skranken.
Han så nesten litt brydd ut, ja beskjeden og unnselig var han. Passet til å jobbe her nede i andre underetasje langt fra livet der oppe på overflaten.
Og her stod vi, to damer fra Norge, for (nesten) første gang i Los Angeles og var nesten berømte. Jeg forstod hvilken journalist Mr. Lopez var. Det var som om den hengslete hadde ventet på oss. Vi kom og han var mer enn klar for å finne frem i alt som kunne være til hjelp.
– Se her, sa han og kom med kassetter med mikrofilm, monterte dem inn i en stor metall-dings av en maskin for å gjøre det mulig å lese.
– Du skrur på dette hjulet her, sa han og viste meg hvordan.
– Ikke for fort! Husk det er veldig små filmer som forstørres mange ganger.
Dette har jeg bare sett på film, tenkte jeg.
Vi lette og søkte, bladde og noterte. Alt som kunne likne noe som handlet om Real Estate og William. William som nesten alltid blir til Bill i USA.
Alt vi skrev ned tok vi med oss hjem. Hjem til hotellet, hjem til Norge. Alt vi hadde opplevd, snakket om, alle vi hadde møtt, alle opplevelsene, bilturene, samtalene. Alt tok vi med oss og jeg satt på flyet og tenkte: Det går bra. Vi fant han ikke, men dette hadde vært en stor opplevelse og jeg har aldri savnet en far.
Mange år senere dukket episoden ved middagsbordet, med det røde hjertet, opp i minnet mitt. Tenk om det ikke fantes noen Bill? Tenk om det var en dekkhistorie over noe forbudt?
Men det var først mange år senere.
