Søndagsbloggen #16

– 23.januar 2021:

En liten spraglete, korthåret hund logrer rund bena mine. Den er søt og ivrig og vil opp i sekken min. Han borer den sorte snuten sin ned under lokket mens halen går fortere. Den ser opp på meg og på eieren sin. Det kunne ha vært koselig, men hunden har en vest på seg og eieren har uniform. Den firbente logreren har markert på meg. Jeg blir varm og utilpass. Jeg forstår ikke hva jeg har gjort galt. Jeg er i et fremmed land jeg aldri har vært i og her jeg står i en kø på flyplassen, er det en strenghet jeg ikke er vant til. Når stressnivået mitt har lagt seg, leser jeg på hundevesten at det er organisk materialet den er ute etter, ikke narkotika. Det halvspiste eple fra flyet jeg la tilbake i sekken er grunnen til oppstyret. Jeg smiler fårete i det jeg på kommando viser innholdet i sekken, tar skrotten opp og gir det til hanskene som holder i hundeselen. Håndbevegelsen viser at jeg får rykke fremover i køen. Der skal øyet mitt avleses, det har jeg heller aldri gjort på en flyplass før.

Vi er i Amerika. Mor og jeg har reist på oppdrag ”Finding Bill”. Det har gått ca. to år siden annonsen i LA Times etterlyste ham, den ukjente Bill. Bill som bare hadde et fornavn.

– Elisabeth, jeg har fått noen penger jeg ikke hadde regnet med, skal vi reise til Amerika?

Skal vi virkelig det? Tilbake til de stedene mor hadde bodd, levd, jobbet, dated, vært forelsket, danset, elsket, vært lykkelig og kanskje også lengtet bort, tilbake og hjem?

Jeg er alene med tre barn i skolealder, men de har en far. Jeg er i full jobb, men akkurat nå ser det ut som engasjementet mitt går ut snart. Er det en luke som kan utnyttes? En mulighet jeg ikke kan la glippe? Helt klart! 

Det er tidlig vår og vi møtes på Gardermoen. Mor hadde reist fra Vestlandet med kofferten full av forventninger. Den lange ferden mot min ukjente far hadde startet. Vi hadde funnet – og kontaktet begge familiene mor jobbet hos den gangen tidlig på 60-tallet da hun var ung, blond, uerfaren og sulten på livet og mulighetene. Da Cliff Richard og Elvis var på hitlistene. Da de danset twist mens hun forelsket seg. Da hun satt i en kabriolet mens de var på Drive In kino.

Jeg så for meg at vi skulle kjøre opp og ned på Sunset Boulevard med anlegget på fullt for å huske. Besøke og se, kjenne, lukte, kjenne etter og kanskje finne. Finne ut og tenke tilbake, bli tilbakesatt. Huske mer enn et fornavn og at han jobbet i eiendomsbransjen, mer enn kabrioleten og bilturene med bare de to. Mer enn at han var en gentleman og snill. Mer enn at han alltid plukket henne opp der oppe i Beverly-åsen hvor hun jobbet og bodde.

I tre uker bodde vi i Los Angeles. Barna som egentlig skulle vært hos sin far, ble værende hos meg med min tante som barnevakt. I tre uker flyttet hun inn hos meg og tok over hele butikken med aktive barn. En bragd!

Mors gamle arbeidsgiver, fru Gross, levde fremdeles. Og jammen bodde hun ikke i det samme huset der oppe i åsen med utsikt over Los Angeles og Venice Beach og Santa Monica Pier. Den eldre damen husket så vidt den unge blonde norske.

– Joda, velkommen til lunsj!

Mens vi tygde på spinatbladene hennes fortalte hun at hun aldeles ikke kunne huske en ung mann som kom i en kabriolet utenfor huset hennes, så mange au pairer som hun hadde hatt til barna sine opp igjennom årene. Jeg svelget salat og en liten skuffelse.

Journalisten i Se og Hør, hun som hadde sendt e-post om at vi ikke måtte gi opp, tok oss med til sin norske ”tante”. Hun som hadde klippet ut annonsen fra avisen fordi hun syntes det var så romantisk, hadde samlet venninner utvandret fra Norge eller Danmark. Nok en lunsj. Damene rundt bordet hadde funnet kjærligheten og slått seg ned i det lovede land. Kunne de fortelle noe mer om det glade 60-tall som kunne kalle frem flere minner? Nei. Jeg svelget lunsjen og en liten skuffelse til.

Men Amerika hadde flere håp å gi oss, flere halmstrå å holde seg fast i. Vi gav ikke opp! Vi var detektiver med en haug av ledetråder. Ett av dem var en kjent spaltist i Los Angeles Times. Hans store leserskare kunne kanskje vekke noens minner. Han skulle komme og intervjue oss i leiligheten vi bodde i.

– Det kan hende han vil stille deg ubehagelige spørsmål.

Vi kjører på Sunset Bulevard mot vest, mot stranda. Vi måtte jo besøke noen av de legendariske stedene når vi først var i denne filmbyen.

– Det forstår jeg, sier mor.

Hun sitter med kartet i fanget og skal prøve være til hjelp i en ukjent by i et ukjent land. (Hun hadde jo tross alt vært her før.) Det er hun ikke.

– Jeg er klar for det. Jeg husker jo bare det jeg husker og skal svare så godt jeg kan.

–  Åkei, bra, svarer jeg og svinger av for å stoppe og se på kartet hvor vi er.

Så mange forventinger. Så mange opplevelser. Så mange mennesker, e-poster, telefoner, kjøretimer. Så lange samtaler, og så mange. Så mye tid sammen. Så langt hjemmefra. Så mange tidssoner borte fra dem der hjemme. Dette var ingen vanlig ferietur. Vi var på oppdrag. Vi som hadde reist så langt, satt av så mye tid og brukt så mye penger, ville vi komme nærmere et svar? Nærmere en far?

Foreløpig hadde vi kun sand mellom tærne på Venice Beach.