Søndagsbloggen #15
– 17.januar 2021:
Jeg setter på meg øretelefonene og hører på Air av Bach. Jeg setter meg i bilen og hører på Air av Bach. Jeg gjør husarbeid mens jeg hører på Air av Bach. Hvorfor virker ikke den repeatknappen på Spotify? Jeg skulle gått tur mens jeg hørte på Air av Bach. Det gjorde jeg ikke. Kanskje jeg skal gjøre det i morgen?
Jeg hører Air av Bach – i stillheten. Melodien har lagt seg nederst i hodet mitt. Langt bak i halsen. Den kommer ut av neseborene – uten en lyd.
En tid for å gråte, en tid for å le,
en tid for å sørge, en tid for å danse, sier Forkynneren.
Alt har sin tid, sier han.
Kan man danse på gråtedager? Kan man le når man sørger?
Hva gråter jeg for? Er det noe å gråte for? Kan jeg ikke bare feire at livet er levd. Ferdig. Fullført. More meg over minnene. Kjenne på en god følelse når jeg tenker på akkurat det. Når hun sa hvor fin jeg var på håret med kjærlighet i blikket. Kjenne på en dårlig følelse når jeg husker hvor irritert jeg var over at hun skulle pirke på det som gav meg dårlig samvittighet. Når jeg tenkte: Jada, mamma, jeg veit det!! Ikke mas!! Hvorfor må det være så trist?
Kanskje kroppen bare har behov for å riste det av seg? Rense det ut med tårer som jeg absolutt skal dytte tilbake. Hvorfor kan jeg ikke bare ta imot den strømmen av følelser og saltvann som pipler ut.
Om jeg ikke gråter på de rette stedene, altså bestemmer meg for å være flink og holde igjen, tenke på noe annet, da pipler det ut på rare steder. Helt tilfeldig. På tidspunkter som folk ikke forstår. De tenker; hvorfor i alle dager gråter hun nå? Er det noe å gråte for liksom? Oi, sa jeg noe feil, tenker de. Og jeg sier: ”Sorry altså”, og tar meg sammen. Og de svarer: ”Neida, det går greit”, mens de tenker noe helt annet.
Er gråten en fellesnevner for alle følelser? Er det det vi kaller sorg? En stor bag av hele følelsesregisteret? En lapskaus av irritasjon, misunnelse, flauhet, sinne, glede, ømhet og kjærlighet jeg har mistet. Jeg vet ikke. Jeg bare spør. Og sørger.
en tid for å fødes, en tid for å dø,
en tid for å plante, en tid for å rykke opp,
en tid for å lete, en tid for å miste,
en tid for å bevare, en tid for å kaste,
sier Forkynneren. Alt har sin tid. Det var i grunnen veldig godt sagt, det skal han ha, Forkynneren. Kanskje det var en dame?
