SØNDAGSBLOGGEN #20

– 21. februar 2021:

Datteren min og hennes samboer drar på sommerferie til min fars by. Til byen der halvparten av genene mine kommer fra, men som jeg bare har vært i én gang. Der jeg begynte å spire. Der hemmeligheten og skammen ble lagt igjen sammen med etternavnet. Der gåten forble en gåte.

Ungdommen oppsøker det alle turister i LA gjør; de kjente stedene fra de kjente filmscenene. De koser seg på Venice Beach, kjører på Sunset Boulevard og går storøyde og smilende rundt i Universal Studios Hollywood. En uke er igjen av ferien og de har levert fra seg leiebilen for å spare litt på feriebudsjettet. Nå er det rolige dager i leiligheten med hage og sol.

I 14 år har jeg dyttet bort tanken og svaret på om Jason fra Hollywood var faren min.

I 14 år har jeg tenkt: Ja vel, hva om Jason er faren min? Hva skal jeg gjøre med det? Hvordan skal jeg håndtere det? Hvilken innvirkning vil det ha på livet mitt? Vil jeg forandre meg? Vil jeg slippe noen av mine hemninger? Vil jeg ta modigere valg? Og hvorfor vil jeg det? Han var en kunstner. Han skrev filmmanus i Hollywood. Han ble født i 1929 og døde 1989. Nei, jeg tør ikke tenke på det enda. Tillater ikke meg selv å slippe det til. Skuffelsen ved en eventuell negativ DNA-test må jeg spare meg for. Og hvordan i all verden tar man en DNA-test? Jeg har selvfølgelig ikke tenkt på dette i 14 år, men det har ligget der. Det har sementert seg som en sannhet, en virkelighet jeg ikke har turt å tenke helt ut, en tvil som ikke har kommet til overflaten. Hvis tvilen er en sannhet, hva skal jeg gjøre med den? Det enkleste er å dytte. Pakke sannheten bort. Slepe tvilen med seg. Knytte det sammen til en bylt og la den ligge og ulme.

Jeg blir så urolig av at datteren min er så nær mine ukjente gener at jeg ber henne gjøre meg en tjeneste. Noe som var helt umulig å gjøre da jeg var i byen for 14 år siden. Om jeg kan bry dem med det når de er på ferie? Jeg vet nemlig at den ene datteren til Jason bor i utkanten av byen. Om det kanskje er mulig at de kan kjøre en tur til dem og spørre om å få låne toalettet, kjøpe med seg Q-tips, hansker og plastpose og finne noe organisk avfall der inne? Eller kanskje stå utenfor og vente til hun går tur med hunden? (Det så jeg på Facebook at hun hadde) Møte henne og støte borti henne mens man drar henne i håret og sier: Oi, unnskyld så mye!? Eller rote og ta med seg noe fra søppeldunken? Et hemmelig agent-oppdrag? De tenner på ideen. Jeg vipser penger til ny leiebil og de kjøper inn engangs-utstyret, finner adressen og kjører.

Lenge blir de sittende i bilen og observere nabolaget. Håper at hun skal komme ut for å lufte hunden. Til slutt går de for å ringe på. Planen er klar: De skal late som om de ikke finner veien. Mannen åpner. Han ser på et ungt, tilsynelatende uskyldige par. Men det at de har kommet helt inn på trappa gått opp til døra og ringt på, er alt annet enn uskyldig. Kanskje de er terrorister? Har de våpen? Noe sånt gjør man ikke her til lands. Skeptisk og brysk lurer han på hva de vil. Datteren min forklarer hvorfor de ringte på og sier de er litt lost. De ser at kona dukker opp bak mannen i gangen, men hun kommer ikke ut. De takker for veiangivelsen og spør om de med det samme kunne fått lånt toalettet. Nei, sier den uvennlige. Døren går bestemt igjen.

De kjører sakte ut fra nabolaget, stopper rundt hjørnet og ser at mannen kommer etter dem i bilen sin. Nå begynner frykten for at de skal bli oppsporet og anmeldt for trakassering. De er jo tross alt i USA. 

– Mamma, kan du ikke ta en sånn DNA-test?

Det er datteren min som foreslår det høsten etter ferien og agent-oppdraget.

– Det er jo så lett nå for tiden.

– Tja, kanskje det, tenker jeg og husker reklamen jeg har sett for My Heritage. ”Oppdag og bevar din unike familiehistorie,” lokker de på nettet. Kjempelett å bestille! Hele pakken kommer i posten, et kit som inneholder vattpinner og små reagensglass med væske i. Man gnir en vattpinne i hver munnhule, legger i hvert sitt glass, klistrer på koden, legger det i den ferdige frankerte, fôrede konvolutten og sender det til en adresse i Texas.

”Etter fire til seks uker får du svar”…