SØNDAGSBLOGGEN #21

– 28. februar 2021:

Ikke ett ord om USA! Ikke én gene fra Amerika!

Etter uker med venting kom svaret: ”Du har tre etnisiteter: Skandinavisk, Irsk, Skotsk, Walisisk og Engelsk.” Det blir ikke tre i mitt hode, men åkei.

– Så gøy, sier Ole. Da skjønner vi jo hvor det røde håret ditt kommer fra! Jeg ser olmt på han.

Appen jeg lastet ned fra My Heritage kan fortelle meg at over (!) 50 % av genene mine kommer fra Norge. Navn fra en masse slektninger fra Vestlandet dukker opp. Begreper som: ”nærmeste familie”, ”storfamilie” og ”fjerne slektninger” legger seg i prioritert rekkefølge og fyller appen jeg ha logget meg inn i – og hodet mitt. Jeg stirrer inn i skjermen og må forholde meg til: ”fetter en generasjon forskjøvet – tremenning” eller: ”tremenning – firmenning en generasjon forskjøvet”. Jeg begriper ingenting. Ord som CentiMorgan, Delte Segment og Største Segment lyser mot meg som i en biologitime på videregående hvor jeg datt ut fordi jeg vippet på trestolen med metallbein nest bakerst fra vindusrekka og så ned da læreren spurte om noen hadde lest leksa. En svart lem har ramla ned rett foran panna mi. Gardinene er trukket for og lyset slukket. Novembermørket rykket helt frem og tok førsteplassen. Tåka har lagt seg grøtete mellom hjernebarken og hodeskallen. Sentralnervesystemet har takka for seg.

Etterhvert lærer jeg at om man deler 12% DNA er man søskenbarn. Jeg får opp ett søskenbarn. Så blir det et mysterium også, for de kjenner jeg jo til, mens dette navnet har ingen i mors slekt hørt om. Finnes det flere hemmeligheter i denne familien? Jeg mener, vitenskapen forteller meg en ting og menneskene forteller meg noe annet. Jeg kontakter kusinen, men får aldri svar.

– Kjenner du noen av disse? Jeg spør mor på telefonen.

Og ja, noen er kjente mens andre har hun ikke hørt om, andre igjen har feil navn i følge hennes oversikt over slektninger litt bak i historien.

Skuffelsen over å ha funnet noe jeg ikke lette etter gjør meg nummen. Ingen store følelser. Mer en sånn: Javel… nei, nei. Det ville jo vært for godt til å være sant, men jeg har i alle fall prøvd. Ingen skal si at jeg ikke forsøkte. Jeg gjorde det for meg selv, for barna mine, barnebarna og oldebarna. Men sorry folkens! Beklager altså! Jeg gjorde virkelig alt jeg kunne.

Jeg finner en gruppe på Facebook som kaller seg DNA-detektiver. Den er internasjonal og jeg prøver meg med et spørsmål der. Joda, nå skal du høre: Man må ta flere tester. Man må bruke flere firmaer og knytte dem sammen. I gruppa finnes det noen som kaller seg for Search Angels. Folk som lidenskapelig hjelper andre med å finne frem i slekts-jungelen. Som faktisk brenner for at andre skal finne hverandre. Jeg har sannsynligvis funnet den gruppa på Facebook med flest følelser, de kompliserte historiers forum med tragiske skjebner og vriene knuter. Gruppa for de som leter, de som ikke finner, de som ikke vil gi opp. De fleste leter etter en far, men mange vet ikke hvem noen av foreldrene er. Det er masse bilder av: ”Se, jeg fant en biologisk søster”, og ”Se! Her er min far, kan dere se likheten!?” Folk poster filmer av seg selv mens de går ut av bilen, på vei inn mot det ukjente huset, mens de ringer på og far åpner og hunden kommer bjeffende ut, det klemmes og alle gråter og vi sitter igjen mens filmen viser gressplenen, noen skotupper og hellene på vei opp til huset før alt går i svart.

Jeg fordøyer igjen. Svelger unna en slag kontrastvæske som gir meg brekningsfornemmelser mens jeg puster tungt gjennom nesa. Enda en test? Dette må jeg sove på.