– 10.januar 2021: Så la du til. Den siste havna der ingen kunne bli med. Selv om en av dine holdt rundt deg i ditt siste åndedrag måtte hun også gi slipp. Det aller siste stykket vandret du helt alene. Til det stedet ingen av oss har vært. Inn til det lyset med håpet om å få treffe din kjæreste, han som ventet på deg.  Du sa du hadde oss til låns, sånn var det jo ikke. Det var vi som lånte deg.  Hvem skal passe på oss nå?  Hvem skal tenke på oss? Hvem skal be for oss hver kveld? Hvem skal være glad i oss nå?  Hvem skal…

3. januar 2021: Mamma dør Det hadde vært tøffere å ha skrevet Mor dør. Mer svung liksom. Bokstavrim og to like korte ord. Slik som titler i virkelige bøker av ordentlige forfattere. ”Er mor død?” Eller ”Per dør”. Men det er ikke mor, det er mamma. I fortellingen min er det mamma. I livet mitt er det mamma. Mor har ikke samme betydning. Mor er distanse. Mamma er nært. Det var en gang to seilere på livets hav. En dag kom storken med en baby. Den slapp henne oppi båten deres. De ble over seg av lykke. Sammen bøyde de seg over den lille bylten og takket Gud av hele…

Om skrivingen 6. desember 2020 Jeg sitter i vinduskarmen med knærne godt trukket opp under haka. Den er bred. Vinduskarmen altså. Begge hendene rundt tekoppen, som er sandfarget og vid og ikke holder særlig lenge på varmen. Det passer meg bra, jeg liker ikke brent tunge. Utenfor vinduet roper favorittværet på meg. Vinterkulde med tåke. – Kom, kom! Ut og ta bilder! Naturen har kledt seg i uimotståelige isroser. Til og med den grønne presenningen over sommermøblene på terrassen er vakker. Himmelen, som egentlig er grå, gir etter for et blekt rosa skjær som solen litt gjerrig tilbyr. Jeg kommer også til å gi etter i løpet av dagen. Sette…

Min egen stjerne – 29.november 2020 Jeg var gravid! Jeg hadde et barn i magen. JEG hadde et barn i MIN mage! Jeg opplevde det som mamma aldri fikk. For første gang i livet hadde jeg en biologisk relasjon til noen. Det aller største underet i hele mitt liv. For stort til å begripe. Jeg stod opp om morgenen en dag i november, hadde kjøpt graviditetstesten dagen før. Sov urolig. Morgenurin stod det på pakken. Jeg tisset… ventet. De blå strekene kom sakte frem. Tiden stod stille. Er jeg i stand til å få noe til å vokse inni meg? Er det mitt egg som har delt seg? Jeg som var astronauten som…

– 15.november 2020: KIRKEKAFFE Kirkekaffe var en fæl uvane mine foreldre hadde. En ting var de uendelige samtalene med folk etter møter, eller etter at den grusomt lange gudstjenesten endelig var ferdig.  Folk skulle i tillegg komme hjem til oss og ødelegge middagen! Klokken ett skulle man dekke på med de peneste kaffekoppene, hente frem de hjemmebakte kakene og sette seg til å skravle, smile og le i stuen. Middagen sto på kjøkkenet og luktet og fristet den som var sulten på noe mer enn kaker. Du trodde kanskje at det mer stas for et barn med det søte til en hver tid. Men det var det altså ikke. Det…

– 10.januar 2021: Så la du til. Den siste havna der ingen kunne bli med. Selv om en av dine holdt rundt deg i ditt siste åndedrag måtte hun også gi slipp. Det aller siste stykket vandret du helt alene. Til det stedet ingen av oss har vært. Inn til det lyset med håpet om å få treffe din kjæreste, han som ventet på deg.  Du sa du hadde oss til låns, sånn var det jo ikke. Det var vi som lånte deg.  Hvem skal passe på oss nå?  Hvem skal tenke på oss? Hvem skal be for oss hver kveld? Hvem skal være glad i oss nå?  Hvem skal…

3. januar 2021: Mamma dør Det hadde vært tøffere å ha skrevet Mor dør. Mer svung liksom. Bokstavrim og to like korte ord. Slik som titler i virkelige bøker av ordentlige forfattere. ”Er mor død?” Eller ”Per dør”. Men det er ikke mor, det er mamma. I fortellingen min er det mamma. I livet mitt er det mamma. Mor har ikke samme betydning. Mor er distanse. Mamma er nært. Det var en gang to seilere på livets hav. En dag kom storken med en baby. Den slapp henne oppi båten deres. De ble over seg av lykke. Sammen bøyde de seg over den lille bylten og takket Gud av hele…

Om skrivingen 6. desember 2020 Jeg sitter i vinduskarmen med knærne godt trukket opp under haka. Den er bred. Vinduskarmen altså. Begge hendene rundt tekoppen, som er sandfarget og vid og ikke holder særlig lenge på varmen. Det passer meg bra, jeg liker ikke brent tunge. Utenfor vinduet roper favorittværet på meg. Vinterkulde med tåke. – Kom, kom! Ut og ta bilder! Naturen har kledt seg i uimotståelige isroser. Til og med den grønne presenningen over sommermøblene på terrassen er vakker. Himmelen, som egentlig er grå, gir etter for et blekt rosa skjær som solen litt gjerrig tilbyr. Jeg kommer også til å gi etter i løpet av dagen. Sette…

Min egen stjerne – 29.november 2020 Jeg var gravid! Jeg hadde et barn i magen. JEG hadde et barn i MIN mage! Jeg opplevde det som mamma aldri fikk. For første gang i livet hadde jeg en biologisk relasjon til noen. Det aller største underet i hele mitt liv. For stort til å begripe. Jeg stod opp om morgenen en dag i november, hadde kjøpt graviditetstesten dagen før. Sov urolig. Morgenurin stod det på pakken. Jeg tisset… ventet. De blå strekene kom sakte frem. Tiden stod stille. Er jeg i stand til å få noe til å vokse inni meg? Er det mitt egg som har delt seg? Jeg som var astronauten som…

– 15.november 2020: KIRKEKAFFE Kirkekaffe var en fæl uvane mine foreldre hadde. En ting var de uendelige samtalene med folk etter møter, eller etter at den grusomt lange gudstjenesten endelig var ferdig.  Folk skulle i tillegg komme hjem til oss og ødelegge middagen! Klokken ett skulle man dekke på med de peneste kaffekoppene, hente frem de hjemmebakte kakene og sette seg til å skravle, smile og le i stuen. Middagen sto på kjøkkenet og luktet og fristet den som var sulten på noe mer enn kaker. Du trodde kanskje at det mer stas for et barn med det søte til en hver tid. Men det var det altså ikke. Det…

– 10.januar 2021: Så la du til. Den siste havna der ingen kunne bli med. Selv om en av dine holdt rundt deg i ditt siste åndedrag måtte hun også gi slipp. Det aller siste stykket vandret du helt alene. Til det stedet ingen av oss har vært. Inn til det lyset med håpet om å få treffe din kjæreste, han som ventet på deg.  Du sa du hadde oss til låns, sånn var det jo ikke. Det var vi som lånte deg.  Hvem skal passe på oss nå?  Hvem skal tenke på oss? Hvem skal be for oss hver kveld? Hvem skal være glad i oss nå?  Hvem skal…

3. januar 2021: Mamma dør Det hadde vært tøffere å ha skrevet Mor dør. Mer svung liksom. Bokstavrim og to like korte ord. Slik som titler i virkelige bøker av ordentlige forfattere. ”Er mor død?” Eller ”Per dør”. Men det er ikke mor, det er mamma. I fortellingen min er det mamma. I livet mitt er det mamma. Mor har ikke samme betydning. Mor er distanse. Mamma er nært. Det var en gang to seilere på livets hav. En dag kom storken med en baby. Den slapp henne oppi båten deres. De ble over seg av lykke. Sammen bøyde de seg over den lille bylten og takket Gud av hele…

Om skrivingen 6. desember 2020 Jeg sitter i vinduskarmen med knærne godt trukket opp under haka. Den er bred. Vinduskarmen altså. Begge hendene rundt tekoppen, som er sandfarget og vid og ikke holder særlig lenge på varmen. Det passer meg bra, jeg liker ikke brent tunge. Utenfor vinduet roper favorittværet på meg. Vinterkulde med tåke. – Kom, kom! Ut og ta bilder! Naturen har kledt seg i uimotståelige isroser. Til og med den grønne presenningen over sommermøblene på terrassen er vakker. Himmelen, som egentlig er grå, gir etter for et blekt rosa skjær som solen litt gjerrig tilbyr. Jeg kommer også til å gi etter i løpet av dagen. Sette…

Min egen stjerne – 29.november 2020 Jeg var gravid! Jeg hadde et barn i magen. JEG hadde et barn i MIN mage! Jeg opplevde det som mamma aldri fikk. For første gang i livet hadde jeg en biologisk relasjon til noen. Det aller største underet i hele mitt liv. For stort til å begripe. Jeg stod opp om morgenen en dag i november, hadde kjøpt graviditetstesten dagen før. Sov urolig. Morgenurin stod det på pakken. Jeg tisset… ventet. De blå strekene kom sakte frem. Tiden stod stille. Er jeg i stand til å få noe til å vokse inni meg? Er det mitt egg som har delt seg? Jeg som var astronauten som…

– 15.november 2020: KIRKEKAFFE Kirkekaffe var en fæl uvane mine foreldre hadde. En ting var de uendelige samtalene med folk etter møter, eller etter at den grusomt lange gudstjenesten endelig var ferdig.  Folk skulle i tillegg komme hjem til oss og ødelegge middagen! Klokken ett skulle man dekke på med de peneste kaffekoppene, hente frem de hjemmebakte kakene og sette seg til å skravle, smile og le i stuen. Middagen sto på kjøkkenet og luktet og fristet den som var sulten på noe mer enn kaker. Du trodde kanskje at det mer stas for et barn med det søte til en hver tid. Men det var det altså ikke. Det…

– 10.januar 2021: Så la du til. Den siste havna der ingen kunne bli med. Selv om en av dine holdt rundt deg i ditt siste åndedrag måtte hun også gi slipp. Det aller siste stykket vandret du helt alene. Til det stedet ingen av oss har vært. Inn til det lyset med håpet om å få treffe din kjæreste, han som ventet på deg.  Du sa du hadde oss til låns, sånn var det jo ikke. Det var vi som lånte deg.  Hvem skal passe på oss nå?  Hvem skal tenke på oss? Hvem skal be for oss hver kveld? Hvem skal være glad i oss nå?  Hvem skal…

3. januar 2021: Mamma dør Det hadde vært tøffere å ha skrevet Mor dør. Mer svung liksom. Bokstavrim og to like korte ord. Slik som titler i virkelige bøker av ordentlige forfattere. ”Er mor død?” Eller ”Per dør”. Men det er ikke mor, det er mamma. I fortellingen min er det mamma. I livet mitt er det mamma. Mor har ikke samme betydning. Mor er distanse. Mamma er nært. Det var en gang to seilere på livets hav. En dag kom storken med en baby. Den slapp henne oppi båten deres. De ble over seg av lykke. Sammen bøyde de seg over den lille bylten og takket Gud av hele…

Om skrivingen 6. desember 2020 Jeg sitter i vinduskarmen med knærne godt trukket opp under haka. Den er bred. Vinduskarmen altså. Begge hendene rundt tekoppen, som er sandfarget og vid og ikke holder særlig lenge på varmen. Det passer meg bra, jeg liker ikke brent tunge. Utenfor vinduet roper favorittværet på meg. Vinterkulde med tåke. – Kom, kom! Ut og ta bilder! Naturen har kledt seg i uimotståelige isroser. Til og med den grønne presenningen over sommermøblene på terrassen er vakker. Himmelen, som egentlig er grå, gir etter for et blekt rosa skjær som solen litt gjerrig tilbyr. Jeg kommer også til å gi etter i løpet av dagen. Sette…

Min egen stjerne – 29.november 2020 Jeg var gravid! Jeg hadde et barn i magen. JEG hadde et barn i MIN mage! Jeg opplevde det som mamma aldri fikk. For første gang i livet hadde jeg en biologisk relasjon til noen. Det aller største underet i hele mitt liv. For stort til å begripe. Jeg stod opp om morgenen en dag i november, hadde kjøpt graviditetstesten dagen før. Sov urolig. Morgenurin stod det på pakken. Jeg tisset… ventet. De blå strekene kom sakte frem. Tiden stod stille. Er jeg i stand til å få noe til å vokse inni meg? Er det mitt egg som har delt seg? Jeg som var astronauten som…

– 15.november 2020: KIRKEKAFFE Kirkekaffe var en fæl uvane mine foreldre hadde. En ting var de uendelige samtalene med folk etter møter, eller etter at den grusomt lange gudstjenesten endelig var ferdig.  Folk skulle i tillegg komme hjem til oss og ødelegge middagen! Klokken ett skulle man dekke på med de peneste kaffekoppene, hente frem de hjemmebakte kakene og sette seg til å skravle, smile og le i stuen. Middagen sto på kjøkkenet og luktet og fristet den som var sulten på noe mer enn kaker. Du trodde kanskje at det mer stas for et barn med det søte til en hver tid. Men det var det altså ikke. Det…

– 10.januar 2021: Så la du til. Den siste havna der ingen kunne bli med. Selv om en av dine holdt rundt deg i ditt siste åndedrag måtte hun også gi slipp. Det aller siste stykket vandret du helt alene. Til det stedet ingen av oss har vært. Inn til det lyset med håpet om å få treffe din kjæreste, han som ventet på deg.  Du sa du hadde oss til låns, sånn var det jo ikke. Det var vi som lånte deg.  Hvem skal passe på oss nå?  Hvem skal tenke på oss? Hvem skal be for oss hver kveld? Hvem skal være glad i oss nå?  Hvem skal…

3. januar 2021: Mamma dør Det hadde vært tøffere å ha skrevet Mor dør. Mer svung liksom. Bokstavrim og to like korte ord. Slik som titler i virkelige bøker av ordentlige forfattere. ”Er mor død?” Eller ”Per dør”. Men det er ikke mor, det er mamma. I fortellingen min er det mamma. I livet mitt er det mamma. Mor har ikke samme betydning. Mor er distanse. Mamma er nært. Det var en gang to seilere på livets hav. En dag kom storken med en baby. Den slapp henne oppi båten deres. De ble over seg av lykke. Sammen bøyde de seg over den lille bylten og takket Gud av hele…

Om skrivingen 6. desember 2020 Jeg sitter i vinduskarmen med knærne godt trukket opp under haka. Den er bred. Vinduskarmen altså. Begge hendene rundt tekoppen, som er sandfarget og vid og ikke holder særlig lenge på varmen. Det passer meg bra, jeg liker ikke brent tunge. Utenfor vinduet roper favorittværet på meg. Vinterkulde med tåke. – Kom, kom! Ut og ta bilder! Naturen har kledt seg i uimotståelige isroser. Til og med den grønne presenningen over sommermøblene på terrassen er vakker. Himmelen, som egentlig er grå, gir etter for et blekt rosa skjær som solen litt gjerrig tilbyr. Jeg kommer også til å gi etter i løpet av dagen. Sette…

Min egen stjerne – 29.november 2020 Jeg var gravid! Jeg hadde et barn i magen. JEG hadde et barn i MIN mage! Jeg opplevde det som mamma aldri fikk. For første gang i livet hadde jeg en biologisk relasjon til noen. Det aller største underet i hele mitt liv. For stort til å begripe. Jeg stod opp om morgenen en dag i november, hadde kjøpt graviditetstesten dagen før. Sov urolig. Morgenurin stod det på pakken. Jeg tisset… ventet. De blå strekene kom sakte frem. Tiden stod stille. Er jeg i stand til å få noe til å vokse inni meg? Er det mitt egg som har delt seg? Jeg som var astronauten som…

– 15.november 2020: KIRKEKAFFE Kirkekaffe var en fæl uvane mine foreldre hadde. En ting var de uendelige samtalene med folk etter møter, eller etter at den grusomt lange gudstjenesten endelig var ferdig.  Folk skulle i tillegg komme hjem til oss og ødelegge middagen! Klokken ett skulle man dekke på med de peneste kaffekoppene, hente frem de hjemmebakte kakene og sette seg til å skravle, smile og le i stuen. Middagen sto på kjøkkenet og luktet og fristet den som var sulten på noe mer enn kaker. Du trodde kanskje at det mer stas for et barn med det søte til en hver tid. Men det var det altså ikke. Det…

– 10.januar 2021: Så la du til. Den siste havna der ingen kunne bli med. Selv om en av dine holdt rundt deg i ditt siste åndedrag måtte hun også gi slipp. Det aller siste stykket vandret du helt alene. Til det stedet ingen av oss har vært. Inn til det lyset med håpet om å få treffe din kjæreste, han som ventet på deg.  Du sa du hadde oss til låns, sånn var det jo ikke. Det var vi som lånte deg.  Hvem skal passe på oss nå?  Hvem skal tenke på oss? Hvem skal be for oss hver kveld? Hvem skal være glad i oss nå?  Hvem skal…

3. januar 2021: Mamma dør Det hadde vært tøffere å ha skrevet Mor dør. Mer svung liksom. Bokstavrim og to like korte ord. Slik som titler i virkelige bøker av ordentlige forfattere. ”Er mor død?” Eller ”Per dør”. Men det er ikke mor, det er mamma. I fortellingen min er det mamma. I livet mitt er det mamma. Mor har ikke samme betydning. Mor er distanse. Mamma er nært. Det var en gang to seilere på livets hav. En dag kom storken med en baby. Den slapp henne oppi båten deres. De ble over seg av lykke. Sammen bøyde de seg over den lille bylten og takket Gud av hele…

Om skrivingen 6. desember 2020 Jeg sitter i vinduskarmen med knærne godt trukket opp under haka. Den er bred. Vinduskarmen altså. Begge hendene rundt tekoppen, som er sandfarget og vid og ikke holder særlig lenge på varmen. Det passer meg bra, jeg liker ikke brent tunge. Utenfor vinduet roper favorittværet på meg. Vinterkulde med tåke. – Kom, kom! Ut og ta bilder! Naturen har kledt seg i uimotståelige isroser. Til og med den grønne presenningen over sommermøblene på terrassen er vakker. Himmelen, som egentlig er grå, gir etter for et blekt rosa skjær som solen litt gjerrig tilbyr. Jeg kommer også til å gi etter i løpet av dagen. Sette…

Min egen stjerne – 29.november 2020 Jeg var gravid! Jeg hadde et barn i magen. JEG hadde et barn i MIN mage! Jeg opplevde det som mamma aldri fikk. For første gang i livet hadde jeg en biologisk relasjon til noen. Det aller største underet i hele mitt liv. For stort til å begripe. Jeg stod opp om morgenen en dag i november, hadde kjøpt graviditetstesten dagen før. Sov urolig. Morgenurin stod det på pakken. Jeg tisset… ventet. De blå strekene kom sakte frem. Tiden stod stille. Er jeg i stand til å få noe til å vokse inni meg? Er det mitt egg som har delt seg? Jeg som var astronauten som…

– 15.november 2020: KIRKEKAFFE Kirkekaffe var en fæl uvane mine foreldre hadde. En ting var de uendelige samtalene med folk etter møter, eller etter at den grusomt lange gudstjenesten endelig var ferdig.  Folk skulle i tillegg komme hjem til oss og ødelegge middagen! Klokken ett skulle man dekke på med de peneste kaffekoppene, hente frem de hjemmebakte kakene og sette seg til å skravle, smile og le i stuen. Middagen sto på kjøkkenet og luktet og fristet den som var sulten på noe mer enn kaker. Du trodde kanskje at det mer stas for et barn med det søte til en hver tid. Men det var det altså ikke. Det…

– 10.januar 2021: Så la du til. Den siste havna der ingen kunne bli med. Selv om en av dine holdt rundt deg i ditt siste åndedrag måtte hun også gi slipp. Det aller siste stykket vandret du helt alene. Til det stedet ingen av oss har vært. Inn til det lyset med håpet om å få treffe din kjæreste, han som ventet på deg.  Du sa du hadde oss til låns, sånn var det jo ikke. Det var vi som lånte deg.  Hvem skal passe på oss nå?  Hvem skal tenke på oss? Hvem skal be for oss hver kveld? Hvem skal være glad i oss nå?  Hvem skal…

3. januar 2021: Mamma dør Det hadde vært tøffere å ha skrevet Mor dør. Mer svung liksom. Bokstavrim og to like korte ord. Slik som titler i virkelige bøker av ordentlige forfattere. ”Er mor død?” Eller ”Per dør”. Men det er ikke mor, det er mamma. I fortellingen min er det mamma. I livet mitt er det mamma. Mor har ikke samme betydning. Mor er distanse. Mamma er nært. Det var en gang to seilere på livets hav. En dag kom storken med en baby. Den slapp henne oppi båten deres. De ble over seg av lykke. Sammen bøyde de seg over den lille bylten og takket Gud av hele…

Om skrivingen 6. desember 2020 Jeg sitter i vinduskarmen med knærne godt trukket opp under haka. Den er bred. Vinduskarmen altså. Begge hendene rundt tekoppen, som er sandfarget og vid og ikke holder særlig lenge på varmen. Det passer meg bra, jeg liker ikke brent tunge. Utenfor vinduet roper favorittværet på meg. Vinterkulde med tåke. – Kom, kom! Ut og ta bilder! Naturen har kledt seg i uimotståelige isroser. Til og med den grønne presenningen over sommermøblene på terrassen er vakker. Himmelen, som egentlig er grå, gir etter for et blekt rosa skjær som solen litt gjerrig tilbyr. Jeg kommer også til å gi etter i løpet av dagen. Sette…

Min egen stjerne – 29.november 2020 Jeg var gravid! Jeg hadde et barn i magen. JEG hadde et barn i MIN mage! Jeg opplevde det som mamma aldri fikk. For første gang i livet hadde jeg en biologisk relasjon til noen. Det aller største underet i hele mitt liv. For stort til å begripe. Jeg stod opp om morgenen en dag i november, hadde kjøpt graviditetstesten dagen før. Sov urolig. Morgenurin stod det på pakken. Jeg tisset… ventet. De blå strekene kom sakte frem. Tiden stod stille. Er jeg i stand til å få noe til å vokse inni meg? Er det mitt egg som har delt seg? Jeg som var astronauten som…

– 15.november 2020: KIRKEKAFFE Kirkekaffe var en fæl uvane mine foreldre hadde. En ting var de uendelige samtalene med folk etter møter, eller etter at den grusomt lange gudstjenesten endelig var ferdig.  Folk skulle i tillegg komme hjem til oss og ødelegge middagen! Klokken ett skulle man dekke på med de peneste kaffekoppene, hente frem de hjemmebakte kakene og sette seg til å skravle, smile og le i stuen. Middagen sto på kjøkkenet og luktet og fristet den som var sulten på noe mer enn kaker. Du trodde kanskje at det mer stas for et barn med det søte til en hver tid. Men det var det altså ikke. Det…

– 10.januar 2021: Så la du til. Den siste havna der ingen kunne bli med. Selv om en av dine holdt rundt deg i ditt siste åndedrag måtte hun også gi slipp. Det aller siste stykket vandret du helt alene. Til det stedet ingen av oss har vært. Inn til det lyset med håpet om å få treffe din kjæreste, han som ventet på deg.  Du sa du hadde oss til låns, sånn var det jo ikke. Det var vi som lånte deg.  Hvem skal passe på oss nå?  Hvem skal tenke på oss? Hvem skal be for oss hver kveld? Hvem skal være glad i oss nå?  Hvem skal…

3. januar 2021: Mamma dør Det hadde vært tøffere å ha skrevet Mor dør. Mer svung liksom. Bokstavrim og to like korte ord. Slik som titler i virkelige bøker av ordentlige forfattere. ”Er mor død?” Eller ”Per dør”. Men det er ikke mor, det er mamma. I fortellingen min er det mamma. I livet mitt er det mamma. Mor har ikke samme betydning. Mor er distanse. Mamma er nært. Det var en gang to seilere på livets hav. En dag kom storken med en baby. Den slapp henne oppi båten deres. De ble over seg av lykke. Sammen bøyde de seg over den lille bylten og takket Gud av hele…

Om skrivingen 6. desember 2020 Jeg sitter i vinduskarmen med knærne godt trukket opp under haka. Den er bred. Vinduskarmen altså. Begge hendene rundt tekoppen, som er sandfarget og vid og ikke holder særlig lenge på varmen. Det passer meg bra, jeg liker ikke brent tunge. Utenfor vinduet roper favorittværet på meg. Vinterkulde med tåke. – Kom, kom! Ut og ta bilder! Naturen har kledt seg i uimotståelige isroser. Til og med den grønne presenningen over sommermøblene på terrassen er vakker. Himmelen, som egentlig er grå, gir etter for et blekt rosa skjær som solen litt gjerrig tilbyr. Jeg kommer også til å gi etter i løpet av dagen. Sette…

Min egen stjerne – 29.november 2020 Jeg var gravid! Jeg hadde et barn i magen. JEG hadde et barn i MIN mage! Jeg opplevde det som mamma aldri fikk. For første gang i livet hadde jeg en biologisk relasjon til noen. Det aller største underet i hele mitt liv. For stort til å begripe. Jeg stod opp om morgenen en dag i november, hadde kjøpt graviditetstesten dagen før. Sov urolig. Morgenurin stod det på pakken. Jeg tisset… ventet. De blå strekene kom sakte frem. Tiden stod stille. Er jeg i stand til å få noe til å vokse inni meg? Er det mitt egg som har delt seg? Jeg som var astronauten som…

– 15.november 2020: KIRKEKAFFE Kirkekaffe var en fæl uvane mine foreldre hadde. En ting var de uendelige samtalene med folk etter møter, eller etter at den grusomt lange gudstjenesten endelig var ferdig.  Folk skulle i tillegg komme hjem til oss og ødelegge middagen! Klokken ett skulle man dekke på med de peneste kaffekoppene, hente frem de hjemmebakte kakene og sette seg til å skravle, smile og le i stuen. Middagen sto på kjøkkenet og luktet og fristet den som var sulten på noe mer enn kaker. Du trodde kanskje at det mer stas for et barn med det søte til en hver tid. Men det var det altså ikke. Det…

– 10.januar 2021: Så la du til. Den siste havna der ingen kunne bli med. Selv om en av dine holdt rundt deg i ditt siste åndedrag måtte hun også gi slipp. Det aller siste stykket vandret du helt alene. Til det stedet ingen av oss har vært. Inn til det lyset med håpet om å få treffe din kjæreste, han som ventet på deg.  Du sa du hadde oss til låns, sånn var det jo ikke. Det var vi som lånte deg.  Hvem skal passe på oss nå?  Hvem skal tenke på oss? Hvem skal be for oss hver kveld? Hvem skal være glad i oss nå?  Hvem skal…

3. januar 2021: Mamma dør Det hadde vært tøffere å ha skrevet Mor dør. Mer svung liksom. Bokstavrim og to like korte ord. Slik som titler i virkelige bøker av ordentlige forfattere. ”Er mor død?” Eller ”Per dør”. Men det er ikke mor, det er mamma. I fortellingen min er det mamma. I livet mitt er det mamma. Mor har ikke samme betydning. Mor er distanse. Mamma er nært. Det var en gang to seilere på livets hav. En dag kom storken med en baby. Den slapp henne oppi båten deres. De ble over seg av lykke. Sammen bøyde de seg over den lille bylten og takket Gud av hele…

Om skrivingen 6. desember 2020 Jeg sitter i vinduskarmen med knærne godt trukket opp under haka. Den er bred. Vinduskarmen altså. Begge hendene rundt tekoppen, som er sandfarget og vid og ikke holder særlig lenge på varmen. Det passer meg bra, jeg liker ikke brent tunge. Utenfor vinduet roper favorittværet på meg. Vinterkulde med tåke. – Kom, kom! Ut og ta bilder! Naturen har kledt seg i uimotståelige isroser. Til og med den grønne presenningen over sommermøblene på terrassen er vakker. Himmelen, som egentlig er grå, gir etter for et blekt rosa skjær som solen litt gjerrig tilbyr. Jeg kommer også til å gi etter i løpet av dagen. Sette…

Min egen stjerne – 29.november 2020 Jeg var gravid! Jeg hadde et barn i magen. JEG hadde et barn i MIN mage! Jeg opplevde det som mamma aldri fikk. For første gang i livet hadde jeg en biologisk relasjon til noen. Det aller største underet i hele mitt liv. For stort til å begripe. Jeg stod opp om morgenen en dag i november, hadde kjøpt graviditetstesten dagen før. Sov urolig. Morgenurin stod det på pakken. Jeg tisset… ventet. De blå strekene kom sakte frem. Tiden stod stille. Er jeg i stand til å få noe til å vokse inni meg? Er det mitt egg som har delt seg? Jeg som var astronauten som…

– 15.november 2020: KIRKEKAFFE Kirkekaffe var en fæl uvane mine foreldre hadde. En ting var de uendelige samtalene med folk etter møter, eller etter at den grusomt lange gudstjenesten endelig var ferdig.  Folk skulle i tillegg komme hjem til oss og ødelegge middagen! Klokken ett skulle man dekke på med de peneste kaffekoppene, hente frem de hjemmebakte kakene og sette seg til å skravle, smile og le i stuen. Middagen sto på kjøkkenet og luktet og fristet den som var sulten på noe mer enn kaker. Du trodde kanskje at det mer stas for et barn med det søte til en hver tid. Men det var det altså ikke. Det…

– 10.januar 2021: Så la du til. Den siste havna der ingen kunne bli med. Selv om en av dine holdt rundt deg i ditt siste åndedrag måtte hun også gi slipp. Det aller siste stykket vandret du helt alene. Til det stedet ingen av oss har vært. Inn til det lyset med håpet om å få treffe din kjæreste, han som ventet på deg.  Du sa du hadde oss til låns, sånn var det jo ikke. Det var vi som lånte deg.  Hvem skal passe på oss nå?  Hvem skal tenke på oss? Hvem skal be for oss hver kveld? Hvem skal være glad i oss nå?  Hvem skal…

3. januar 2021: Mamma dør Det hadde vært tøffere å ha skrevet Mor dør. Mer svung liksom. Bokstavrim og to like korte ord. Slik som titler i virkelige bøker av ordentlige forfattere. ”Er mor død?” Eller ”Per dør”. Men det er ikke mor, det er mamma. I fortellingen min er det mamma. I livet mitt er det mamma. Mor har ikke samme betydning. Mor er distanse. Mamma er nært. Det var en gang to seilere på livets hav. En dag kom storken med en baby. Den slapp henne oppi båten deres. De ble over seg av lykke. Sammen bøyde de seg over den lille bylten og takket Gud av hele…

Om skrivingen 6. desember 2020 Jeg sitter i vinduskarmen med knærne godt trukket opp under haka. Den er bred. Vinduskarmen altså. Begge hendene rundt tekoppen, som er sandfarget og vid og ikke holder særlig lenge på varmen. Det passer meg bra, jeg liker ikke brent tunge. Utenfor vinduet roper favorittværet på meg. Vinterkulde med tåke. – Kom, kom! Ut og ta bilder! Naturen har kledt seg i uimotståelige isroser. Til og med den grønne presenningen over sommermøblene på terrassen er vakker. Himmelen, som egentlig er grå, gir etter for et blekt rosa skjær som solen litt gjerrig tilbyr. Jeg kommer også til å gi etter i løpet av dagen. Sette…

Min egen stjerne – 29.november 2020 Jeg var gravid! Jeg hadde et barn i magen. JEG hadde et barn i MIN mage! Jeg opplevde det som mamma aldri fikk. For første gang i livet hadde jeg en biologisk relasjon til noen. Det aller største underet i hele mitt liv. For stort til å begripe. Jeg stod opp om morgenen en dag i november, hadde kjøpt graviditetstesten dagen før. Sov urolig. Morgenurin stod det på pakken. Jeg tisset… ventet. De blå strekene kom sakte frem. Tiden stod stille. Er jeg i stand til å få noe til å vokse inni meg? Er det mitt egg som har delt seg? Jeg som var astronauten som…

– 15.november 2020: KIRKEKAFFE Kirkekaffe var en fæl uvane mine foreldre hadde. En ting var de uendelige samtalene med folk etter møter, eller etter at den grusomt lange gudstjenesten endelig var ferdig.  Folk skulle i tillegg komme hjem til oss og ødelegge middagen! Klokken ett skulle man dekke på med de peneste kaffekoppene, hente frem de hjemmebakte kakene og sette seg til å skravle, smile og le i stuen. Middagen sto på kjøkkenet og luktet og fristet den som var sulten på noe mer enn kaker. Du trodde kanskje at det mer stas for et barn med det søte til en hver tid. Men det var det altså ikke. Det…