Søndagsbloggen #13

3. januar 2021:

Mamma dør

Det hadde vært tøffere å ha skrevet Mor dør. Mer svung liksom. Bokstavrim og to like korte ord. Slik som titler i virkelige bøker av ordentlige forfattere. ”Er mor død?” Eller ”Per dør”.

Men det er ikke mor, det er mamma. I fortellingen min er det mamma. I livet mitt er det mamma. Mor har ikke samme betydning. Mor er distanse. Mamma er nært.

Det var en gang to seilere på livets hav. En dag kom storken med en baby. Den slapp henne oppi båten deres. De ble over seg av lykke. Sammen bøyde de seg over den lille bylten og takket Gud av hele sitt hjerte. Tenk, de som hadde begynt å frykte at de måtte manøvrere denne båten selv, bare de to. Bare vinke og smile til de andre som hadde båtene sine fulle av mer enn to. Nå var de tre.

Fem år senere kom storken tilbake og slapp en ny baby i båten. De tok i mot henne med åpne armer. De strakk armene sine opp mot storken og passet på å lande babyen mykt og trygt i båten. Hun slo seg aldeles ikke. Tre takket Gud for det nye lille mennesket.

Det gikk ni år. De hadde seilt sammen de fire. Byttet båt flere ganger. Lagt ut fenderne og heist dem opp i båten igjen. De store stormene hadde det ikke vært, ikke mer sjø enn de hadde taklet. Så kom storken på nytt. Denne gangen med et barn som sprellet litt mer enn de to første. Alle fire måtte passe på så hun ikke falt over ripa i landingen. Hun var mer enn en baby. Hun var blitt et barn som hadde lært å gå og løpe, med ustødige skritt. Hun hadde allerede slått seg og i den lille båten, som nå rommet en hel familie på fem, fant de frem plaster og bandasje. Hver gang hun gråt, fant de frem nye.

Så seilte de videre. Nye større båter, nye verdenshav, ukjente fjorder og havner. Fremmede kaier. Alle likevel trygge rundt mamma. Mamma som alltid stod ved roret. Som heiste og firte seilet. Som dukket både seg selv og oss når bommen kom. En mild hånd på hvert hode. Som tappert stod i byssa og lagde mat. Ikke alltid verdens beste, men hun gjorde så godt hun kunne. Det verste jeg visste var fisk. Eller fiskebein. Det var nok ikke så mye av det, men jeg husker dem godt.

Når mamma dør blir søstrene mine foreldreløse. Pappa døde for atten år siden.

Det høres ut som en selskapsgjettelek i et juleselskap. ”Når mamma dør blir søstrene mine foreldreløse.”Hvem er jeg? Eller: Hva er jeg? Eller: Hva er det med meg? Hva er galt med meg? Hvordan forklare dette fenomenet? Dette utenforskapet? Har ikke søstre samme mamma? Når mamma dør har jeg mor igjen. Det har ikke søstrene mine.

Nå ligger altså mamma i en seng på et sykehjem og dør. Om jeg skal bruke ett ord på mamma er det kjærlighet. Og det er vel nok. Nok til å slippe barna ut av båten og opp i sin egen. Nok for dem til å seile videre.

Selv om du ikke har lagt helt til ved den siste havna di, mamma, sier jeg det likevel: Takk for kjærligheten!