Søndagsbloggen #8

– 15.november 2020:

KIRKEKAFFE

Kirkekaffe var en fæl uvane mine foreldre hadde. En ting var de uendelige samtalene med folk etter møter, eller etter at den grusomt lange gudstjenesten endelig var ferdig.  Folk skulle i tillegg komme hjem til oss og ødelegge middagen! Klokken ett skulle man dekke på med de peneste kaffekoppene, hente frem de hjemmebakte kakene og sette seg til å skravle, smile og le i stuen.

Middagen sto på kjøkkenet og luktet og fristet den som var sulten på noe mer enn kaker. Du trodde kanskje at det mer stas for et barn med det søte til en hver tid. Men det var det altså ikke.

Det verste var selvfølgelig alle de stupide gjestene som skulle ødelegge for oppmerksomheten. Og som var viktigere enn meg! Jeg måtte varte dem opp. Jeg måtte vente. Jeg fikk ikke middag. Jeg måtte oppføre meg pent og ikke avbryte.

– Gå og hent kakene ute i matboden, du! Kunne mamma si så pent. Da var det ikke rom for å nekte. Ikke gjøre mor forlegen. Hun hadde da en veloppdragen datter? Jeg gikk ut i boden. Så på alle kakene mamma så prektig hadde bakt kvelden før. Og pyntet samme morgen. Jeg var alene med kakene. De som hadde stjålet all den oppmerksomheten jeg skulle fått dagen før. Jeg holdt en kake klar for servering, slikket over hele glasuren, før jeg med et ondskapsfullt triumferende smil gikk ut i stua og satte den pent foran alle papegøyene der ute.

– Vær så god! Her har dere den elendige kaka deres. Håper det smaker, tenkte jeg.

Den rampete deilige følelsen av at ingen hadde den minste anelse om mitt møte med kaka i boden.       

SVART HVITT?

Det var krigen som førte mamma og pappa sammen. Tyskerne okkuperte huset og gården der ute på Aukra i 1942. Mamma var 14 da familien ble evakuert til fastlandet. De fikk seg et sted å bo inne på Hjelseth. Pappa, som var bygutt, var 19 og hadde jobb som lærervikar på grendeskolen. De fant hverandre der inne i den lille bygda mens krigen herjet. På jakten etter kong Håkon og kronprins Olav, bombet tyskerne Molde by april 1940. Mine foreldre søkte tilflukt inne på landet.

Skal jeg takke Hitler for min gode barndom? En tyrann og massemorder? Hadde det ikke vært for ham, så hadde jo ikke… Vel, jeg har jo ingen følelser knyttet til okkupasjonsmakten, den har jo ikke gjort meg noe vondt. Tvert i mot, den har gjort meg noe godt. Er det grunnen til at jeg aldri har klart å se svart hvitt på ting? At jeg aldri kan se at noe kun er godt eller ondt. At livet er fullt av gråsoner og relieffer og kontraster. Ikke bare det man ser på utsiden. Mennesker og situasjoner har en innside også. Det som oppleves som vondt i øyeblikket, kan føre til den største lykke, enten for deg selv eller for andre. Og kanskje min lykke er andres ulykke og sorg. Den grusomme krigen – som førte mine foreldre sammen, gjorde dem forelsket og lykkelige. Min biologiske mors ulykkelige graviditet og jeg som var et uønsket barn, snudde til en fantastisk lykke for et par som ikke kunne få sine egne.

VELSIGNE DEG

De fikk et tre uker gammelt barn rett i hendene som en gave. De kjente nemlig jordmora min biologiske mor gikk til da hun hadde ”havnet i uløkka”.

En dag ringte hun dem og sa:
– Jeg tror Marianne kan bli storesøster. Jeg har funnet et barn til dere. En ung mor har kommet i en vanskelig situasjon, og kan ikke beholde barnet hun bærer. Jeg fortalte henne at jeg hadde en løsning. Det ble skrevet en kontrakt og hun har termin i begynnelsen av november.

Det var flere måneder til. Tenk de som ikke kunne få sine egne, skulle få to barn! Mamma og pappa gikk svangre med meg på sin egen måte. De gikk og ventet i sin egen lille lykkerus. Håpet og ba om at alt måtte gå bra. Så en dag fikk de telefonen de hadde ventet på.

– Dere kan komme til Bergen og hente nurket. Og det er en jente.

Mamma reiste. Bodde hos venner utenfor byen. Så kom jordmoren fra Norheimsund med den lille jenta i en bag. Sammen med seks flasker melk. Tre var blitt fire.

Storesøster var fem og et veslevoksent, prektig barn. Da babyen kom, måtte hun få bekreftet at dette var en jente. At ingen hadde lurt henne og puttet en gutt inn i rosa sparkebukser og pakket godt igjen. Av med klærne og, jo da, det var greit. Lillesøster var godkjent. Så kommanderte hun sine foreldre til å gjøre og gjenta etter henne.

– Sett bagen med babyen opp i sofaen. Legg dere på knær foran sofaen og si etter meg:
– Velsigne deg, Gud.
– Du som er deg selv.
– Du som er i deg selv.
– Du som velsigner oss, og ikke en ku som sier mø.

Et slikt ritual skal man ikke kimse av.

Velsigne deg som gav meg livet!