Søndagsbloggen #7

– 8. november 2020

AFTENBØNNER
Det var noe for seg selv. En koselig selvfølge. Men de var mystiske og uforståelige. ”Gud-fader-i-det-høye. Ivaretektmeita. Fra-synd-og-sorg-og-fare. Din-engel-meg-bevare. Som-ledetar-min-fot-i-dag, kjære-jesus-amen.” Hva i all verden betydde: ivaretektmeita? Eller ledetarminfotidag? Jo da, jeg skjønte såpass at Gud satt i det høye. Antakelig med et stort smilende skjegg, og så snill ut. Men alle de andre tingene man skulle messe om?! Søsteren min hadde dessuten et fryktelig skummelt bilde over sengen sin. Det var bilde av djevelen selv som fristet et barn til å være med ned i et mørke. Jeg kunne ikke forstå hva et slikt bilde hadde over en barneseng å gjøre og nektet å sove med lukket dør, med lyset av, eller alene på rommet.

DU SKAL VÆRE TRO
Du skal være tro.
Men ikke mot noe menneske som i gold grådighet henger ved dine hender.
Ikke mot noe ideal som svulmer i store bokstaver uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud som gjør deg til utlending i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm du ikke selv har drømt.

Når var du tro?
Var du tro når du knelte i skyggen av andres avgudsbilder?
Var du tro når din handling overdøvet lyden av ditt eget hjerteslag?
Var du tro når du ikke bedrog den du ikke elsket?
Var du tro når din feighet forkledde seg og kalte seg samvittighet?

Nei

Men når det som rørte ved deg gav tone.
Når din egen puls gav rytme til handling.
Når du var ett med det som sitret i deg da var du tro!

Andrè Bjerke

Hun gikk gjennom gatene i Oslo sentrum på vei hjem. Hun var ung og hadde akkurat startet på sitt eget voksenliv. Det var tidlig høst og verden hadde begynt å fungere igjen etter sommeren. Asfalten var tørr og hun tråkket ikke på strekene på fortauskantene. Det gjorde hun aldri. Var hun nevrotisk? Var det tvangstanker? Ville det skje noe om hun gjorde det? Neida, det bare var sånn. En slags lek. Skyene boblet seg og var skarpe i kantene. Luften var klar akkurat slik hun likte det. Høsten – en favorittårstid. Dagene ble hverdager og forutsigbare, nettene ble kjøligere og friskheten kom tilbake gjennom et åpent soveromsvindu. Det var orden og folk hadde sitt å gjøre. De gikk fortere og mer målbevisst.

Men byen hadde rom for alt. Byen hadde rom for turister som gikk sakte i de pene joggeskoene sine mens de så opp, hadde god tid og så ned, på kartet og gjennom kamera på magen. Byen hadde rom for demonstrasjonstog, og en ”Ja til livet-aksjon” passerte henne på Karl Johan. De demonstrerte FOR livet. De stod på barnets side. Det svake uten stemmerett skulle vernes. Mot abort-demonstrantene beveget seg sakte med fakler og plakater. Et fredelig tog. De så vennlige ut og sang mens de gikk. Hun gikk flyktig forbi. Ville ikke bli forvekslet med en demonstrant. En som skulle mene noe om andres liv. Om andres valg. Likevel kjente hun en slags tvetydig sympati; jo, selvfølgelig var det riktig å være på den svakes side. Men hva med de kvinnene som…. Nei, det var rett og slett umulig å forholde seg til. Selv om hun visste veldig godt hva hun selv ville valgt. Men hun kunne jo ikke bestemme for andre. Det var det som var det vanskelige. Det kategoriske. Enten er du for eller så er du i mot. Hva med alle fordeler og ulemper? Hva med de ulike partene som ble berørt? Noen på en positiv, og andre på en negativ måte. Ved ett og samme valg fikk noen sitt liv ødelagt og andre ble de lykkeligste i verden. Nei, hun ville ikke ta slike valg og var glad hun kunne velge å småløpe vekk fra Karl Johan og inn i en av sidegatene.

På fortauet, mot det fredelige opptoget, kom det en gjeng med sinte unge kvinner. De fektet med røde store tre-strikkepinner, ropte og skrek. De hadde malt dem røde. Røde som blod. De jaget gjennom gatene. Det var henne de jaget. Ville ta henne med strikkepinnene sine. Drepe henne fordi hun var uønsket. Det var nemlig kvinnen som bar henne som måtte få bestemme! Moren. Det lille barnet – hun selv – hadde ikke stemmerett. Hadde ikke livets rett.
– Flaks for deg at du var for gammel! Ropte strikkepinnene.
– At det var for mange av kroppsdelene dine som fungerte.
– At om man hadde tatt ultralyd på den tiden, hadde man sett hjertet ditt banke.
– Flaks for deg! Løp fort hjem! Gjem deg før de tar liv av deg!

Det var andre gang hun måtte klore seg fast til livet. Sitt eget liv.