Søndagsbloggen #6

– 1.november 2020

DEN STORE TRYGGE BYEN
Jeg lot sykkelpedalene spinne som hjulvispene på mammas kjøkkenbenk. Fort, fort nedover bakken til Ingrid. Forbi det digre hvite huset som lå langt oppe i hagen til Trygve der vi lekte ”mosusosker” i den brede trappa hans med sving. Beina rett ut forbi syrinbuskene og det kantete huset med vinduer alt for høyt oppe på veggen. Hjertet dunket fordi jeg skulle ned til Ingrid, min beste venninne. Hun bodde i nummer 17. Som en røyskatt smatt jeg inn gjennom smijernsporten, opp skifertrappa og på tærne for å ringe på. Hun bodde i andre etasje som meg. Besteforeldrene bodde i første.

Ingrid hadde mørkt ”Annika-hår” og var pen og klok, og hun liknet på mammaen sin.

Foreldrene hennes var sikkert rike. De hadde det i alle fall veldig ordentlig og ryddig hjemme og vi fikk ikke lov til å drikke melken før brødskivene var oppspist. Vi besøkte hverandre hele tiden. Var simpelthen alltid sammen. Min gamle røde, arvede, skranglete trehjulssykkel var i farta opp og ned gata vår til stadighet.

LYKKE
Vi hadde flyttet fra byen på Vestlandet til hovedstaden. Det røde høye huset vårt med hvite karmer lå bak et gjerde med port, og foran en lang grønnkledd nedoverbakke. Epletrærne skjulte delvis innsynet fra naboene. Jeg var Guds gave til mine foreldre. Å vokse opp med en så mye kjærlighet rundt seg, gjorde meg til et naivt og godtroende menneske. Min lille Kardemomme by var så å si perfekt.

Blålilla iris traff jeg så vidt med tåspissene om jeg hadde stor nok fart på huska. Jeg var forelsket i to gutter samtidig. Jeg hadde ingen sans for det monogame. Nei, hva var vitsen med det når man kunne ha én på hver side av hagen? Han ene var bare fem år eldre enn meg. Det var Øyvind. Han bodde der nede ved epletrærne, hadde nesten hvitt hår og gikk på skolen. Den store skolen med de store barna, i klassen til søsteren min. Heldiggrisen som fikk være sammen med ham hver dag! Jeg var fire år og løp naken rundt i hagen for å få oppmerksomhet. Han var aldri på den siden av hagen sin.

Den andre, Ole Jacob, var kjempediger, nesten voksen tenkte jeg. Han var veldig kjekk og flørtet med meg rett som det var, ja jeg var nesten sikker på at følelsene våre var gjensidig. Han kunne jo rett som det var løpe etter meg, le og tøyse og prøve å ta meg. En gang han stod i sin egen oppkjørsel og bøyde seg ned i motorrommet på bilen sin, kunne jeg se rumpesprekken hans. Jeg tyvkikket med skrekkblandet fryd, mens jeg gjemte meg bak den ene bringebærbusken som skilte tomtene våre. Han skulle bare ha visst at jeg lå slik og spionerte.

Ellers hadde barndommen i den store trygge byen med idyllisk eksteriør, også farer og trusler. Der traff jeg min første elg og der byttet jeg barnepark og -hage to ganger, før jeg endelig fikk plass i samme barnehage som Ingrid.

Jeg vet ikke hvilket bidrag de voksne hadde i våre liv på den tiden, men det kunne umulig være mye. Ingrid lærte meg å sykle på tohjulsykkelen hennes, rundt det brune huset. Plenen hennes var flat, ikke lang og bakkete som vår.

BARNEPARK
Ingen barn skulle måtte parkeres. Ute. Det var et grusomt sted. Nedover Nils Lauritssøns vei, forbi huset til Ingrid. Ingrid, som ikke måtte parkeres. Ingrid som gikk i ordentlig barnehage. De stive gummiklærne som ikke pustet, eller ikke gav deg lov til å bevege deg. Men det måtte man jo. Bevege seg ned til den grusomme parktanten som helt opplagt var på et galt og ulykkelig sted her i livet. Det var kaldt og VONDT å være der. Vi måtte til og med spise ute. De eneste som fikk være inne var plastlekene. Inne i det tørre skuret måtte vi hente dem ut hver morgen og legge dem pent tilbake før vi skulle hjem. Ikke alle ble hentet ut. Jeg var misunnelig på bøtter og spann.

Vi lekte på kommando, umotiverte og kalde. Jeg satt på knærne i oljebuksa mi og spiste sittende ved et langt trebord som var alt for høyt i forhold til benken som var spikret fast. Frem med metallboksen, den kalde boksen med brødskiver med servelat i det våte været. Parktanten var på et trist sted. Hun skulle gjort noe helt annet enn å passe barn. Det var jeg overbevist om.

Én ting var mor med på å bestemme og det var at jeg skulle få slutte i den parken. Så begynte den lykkelige tiden i samme barnehage som Ingrid! Med ordentlige og yngre barnehagetanter som faktisk likte jobben sin.

Om vinteren, om man ikke satt fast tunga på jernstenger i ulike gelender, var det turer over Sognsvann og opp til Ullevålseter. Det uendelige lange hvite vannet som skulle forseres som en slags Roald Amundsen-ekspedisjon. Min trekkhund het pappa. Med riktig antrukket skiutstyr; mørkeblå nikkers og anorakk med ullstrømper, polvotter og topplue og treski, ble jeg slept over de hvite viddene, videre opp alle bakkene mellom trærne og frem til målet hvor det ventet sjokolade, brødskive med servelat og kakao. Opp gikk det tungt, langsomt og kjedsommelig. Ned var det fort, skummelt og skremmende. Snø opp i ryggen hver gang jeg forhindret et krasj med en granstamme. Jeg fikk skryt av de røde kinnene som etter hvert blusset frem. Det var ikke noe å skryte av. Det var stygt!

SKAM
Det skulle være en hemmelig allianse mellom oss i familien. Jeg ville ikke at de skulle si det til de andre. At jeg var adoptert. Dette ordet som alltid hang ved meg. ADOPTERT. Ikke som de andre, som var FØDT. Sakte gikk det likevel opp for meg at hemmeligheten ikke bare var vår. Mine foreldre hadde fortalt den til sine venner. Hvordan kunne de? At de ikke selv kunne få barn selv og tenk så god Gud var som lot dem få to flotte velskapte jenter likevel! Jeg kjente sinnet og skuffelsen de gangene jeg oppdaget avsløringen og rømte unna, bort for å gjemme meg. Jeg var annerledes. Det var skammelig og jeg fortrengte det.