Søndagsbloggen #9

– 22. november 2020:

“Bill, do you recognize this girl from 1962/63?” På side A28 i Los Angeles Times, midt på den høye smale avissiden står annonsen på trykk.

– Jeg har et bilde fra den gangen, du kan jo bruke det, kanskje?

Et sort-hvitt passfoto har bleknet litt med årene. En ung pike på 20 smiler beskjedent. Kort 60 tall-sveis med forsiktig glede og optimisme i øynene. Rett før hun reiste til USA. De skulle til det lovede land. Hun og en venninne, med Green Card i lomma og fulle av forventninger. 

Jeg laget flere utkast, og mange e-poster med annonseavdelingen i LA-times senere ble den ferdige PDF-en sendt. Den kostet alt for mange tusenlapper, men såpass ville hun gjøre for å prøve å gi meg et svar om min far.

Var det for å bøte på den dårlige samvittigheten for ikke å ha husket? For aldri å ha fortalt far om at han fikk et barn i november 1963? For aldri å ha kommet i posisjon til å si det, kontakte ham, reise tilbake til ham?

Selv om det var flere år siden krigen og 50-tallet var over, bestemte bygdedyr og moralister. Ingen bar på en større bør enn deg. Ingen bar på en større skam, en større hemmelighet. Du fortrengte meg, du skammet deg over meg. Du kjente meg sparke og snu meg rundt i deg. Du angret. At dere ikke kunne passet dere bedre! Du forstod det med en gang, men håpet i det lengste at jeg ikke var sann. For fra nå av var det du som måtte stå i det. Stå i skammen, de andres blikk, de andres moral, de andres vilje, de andres handlinger. Forbannet du deg selv? Forbannet du mannen du var forelsket i? Hisset du deg opp? Slo og sparket du rundt deg når ingen så? Eller var du tafatt, viljeløs, skammet og flau? Prøvde du å bli kvitt meg? Gjorde du gymnastiske øvelser for at jeg skulle forsvinne ut av kroppen din? Eller raste bare hele din verden sammen og du ble som en glassmanet? Slapp i armer og ben og i viljen. Ble alt rundt deg for stort til å bære? Ble alle for sterke til å stå i mot? Ble din hviskende stemme borte blant dem som brølte? Kom du med et lite hest pip i en krok på en storslått gallaforestilling? Var du en pjuskete spurv mellom beina på påfugler? Pilte du frem og tilbake og visste ikke ut eller inn? Lukket du øynene og holdt deg for ørene?

Så kom du hjem uten meg. Uten lausungen, uten skammen. Men skammet du deg likevel? Skammet du deg over å ikke kunne beholde meg? Skammet du deg hele livet fordi du visste at de andre visste uten at noen skulle snakke om det, skammet deg over sviket? Du måtte gi meg bort til fremmede. De sa det var gode foreldre, men det kunne du ikke vite. Kanskje havnet jeg hos to som ikke var snille eller skikket til å være foreldre. Jeg ble sendt til Østlandet, løy de. De som bestemte.

Annonsen kom på trykk. ”If you by seeing this picture recognize me, please contact me!” Ventingen kunne begynne. På en oppgitt e-postadresse i annonsen kunne han svare.

Tenk om vi finner ham nå! Jeg så for meg en eldre mann med papiravisa i hånda som stopper opp ved annonsen og tenker: ”I alle dager, er ikke dette den unge damen jeg var sammen med den gangen?”

Svarene kom, en masse svar. En lærer skrev på vegne av skoleklassen sin og lurte på hvordan denne romantiske historien endte. En radio-vert, en TV-show-vert, en filmregissør, en fengselsfugl, en dame som også hadde flyttet fra Norge og funnet kjærligheten i California. En mann som hadde hatt mange damer ”back then”, men som var ganske full på den tiden… En gang hadde han nemlig møtt en dame som fortalte ham at de hadde ”dated” den gangen. Det kunne han ikke huske, ”so it might be me, I am sorry”. Mor fikk brev i posten og jeg fikk e-poster, de ble faxet mellom oss. Men ingen Bill. Eller William, som er det vanlige døpenavnet når man blir kalt Bill i USA.

To måneder etter at alt hadde begynt å roe seg og håpet om å finne ham svant hen, kom en e-post på norsk. En journalist jobbet freelance som Se og Hørs korrespondent i California. På 90-tallet kunne man se henne avbildet med en filmstjerne fra Hollywood iført norsk lusekofte. Journalisten hadde sett annonsen utklipt og opphengt på kjøleskapet hos en dame hun kalte tante. Damen hadde også reist fra Norge til California på 60-tallet, funnet kjærligheten og blitt der. Hun synes etterlysningen var så romantisk at hun måtte henge den opp.

– Så utrolig spennende annonse, Elisabeth!

Journalisten fra Se og Hør ville, som alle andre, høre historien vår. Det fikk hun. Jeg svarte på e-posten og fortalte om min ukjente far. Hun ble over seg av entusiasme og sa at om det var noe hun kunne hjelpe til med, gjorde hun gjerne det. Hun hadde jo en del kontakter der borte.

– Hva dere enn gjør, så ikke gi opp! Vi hadde en dame i nabolaget som mistet hunden sin. Hun hang opp posters på alle stolper i byen. Den kom til rette!

Neida, vi hadde ikke tenkt å gi opp. Men foreløpig så det litt mørkt ut.