Søndagsbloggen #10

Min egen stjerne

– 29.november 2020

Jeg var gravid! Jeg hadde et barn i magen. JEG hadde et barn i MIN mage! Jeg opplevde det som mamma aldri fikk. For første gang i livet hadde jeg en biologisk relasjon til noen. Det aller største underet i hele mitt liv. For stort til å begripe.

Jeg stod opp om morgenen en dag i november, hadde kjøpt graviditetstesten dagen før. Sov urolig. Morgenurin stod det på pakken. Jeg tisset… ventet. De blå strekene kom sakte frem. Tiden stod stille. Er jeg i stand til å få noe til å vokse inni meg? Er det mitt egg som har delt seg? Jeg som var astronauten som svevde uten anker, uten feste. Slektsløs, arveløs. Embryoet der inne fikk DNA-er fra en helt ukjent halvpart. Hva var det jeg ville føre videre? Jeg hadde ett ønske, at dette menneske skulle likne på meg.

Senhøsten var regnvåt og til nyttårsaften hadde vi vært gift i fem år. Jeg hadde ikke vært klar for å føre slekten videre før nå. Så dette var perfekt timing.

Jeg var blitt vant til å kjenne barnet bevege seg inne i meg. Det var mystisk. Et menneske inne i meg som levde sitt eget liv. Jeg ble tjukk som en tønne. Lykkefølelsen var ikke slik de beskriver det i bøker eller i amerikanske filmer. Gleden var min egen. På min egen pragmatiske og rolige måte var jeg henrykt over å være i stand til å føde mitt eget barn. Men jeg viste det nok ikke til noen. Jeg tok det som det kom. Kanskje litt irriterende for mine nærmeste, og kanskje mest for min mann?

Strykebrettet lot seg endelig temme og jeg stod og strøk små blondeskjorter arvet etter min søsters barn. Hun hadde tre. Den varme og fine sommersola på Nord-Vestlandet i 1990 hadde gjort magen min brun. Jeg hadde en stor klump i halsen i tillegg til nabolagets største mage. Det var vondt å stå slik. Bekkenet mitt var alt for løst til at det gikk an å stå uten støtte i mer enn ett minutt av gangen. Blondene var håpløse å strekke under tuppen av strykejernet mens smertene rev i underlivet. Bekkenløsningen gjorde at tiden ble tilbrakt i sofaer, sengen eller i en polstret solseng. Med en pute mellom bena. Alle rundt meg var vant til å varte meg opp. Jeg gjorde ingenting, bortsett fra å ruge på et barn.

– Jeg kan stryke dem for deg, tilbød mamma.

Men dette skulle jeg gjøre selv. ”Det er mitt barn!” Tenkte jeg mens jeg stod der med de idiotiske små blondekravene. Klumpen i halsen og tårene jeg kontrollerte bak øynene kom av tanken på at dette er det eneste barnet jeg noen gang klarer å bære frem. Men det har mine gener. Mitt eget kjøtt og blod. Det skal likne på meg. Jeg adopterer ikke et barn, jeg føder et! Jeg var lykkelig, vemodig og trassig på en gang. De forbaska skjortene skulle JEG stryke.

Gutten var et søndagsbarn. Bortsett fra den merkelige følelsen av å bli mor og det uvirkelige ved å ha klart å få dette barnet ut av min egen kropp, kom den irriterende konstateringen av at min egen lille runde, tjukke sønn ikke liknet på meg. Han liknet på svigermor! Det mest urettferdige av alt. Hun som hadde født åtte barn! Og dette skulle være det eneste jeg skulle klare å prestere, så stikker hun av med hele gutten! Hadde hun ikke nok? Det er ikke mulig!

De hadde trillet meg ut fra fødestua og ut i korridoren, de hadde pakket inn den nyfødte for sin første stund bare med far. Jeg var ferdig, hadde gjort jobben min. Hvorfor gråter en kvinne som akkurat har vært utsatt for det største overgrepet på sin egne kropp? En herjing av dimensjoner, uten noen som helst kontroll. Jeg vet ikke, eller jo, det er klart jeg vet. Uansett befant jeg meg alene på en sykehuskorridor med overveldende følelser ukontrollert hulkende med store rennende tårer.

I ti dager fikk jeg bli på barselavdelingen, det vanlige var fire. Jeg var sengeliggende. Barnepleierne sa de ikke hadde sett noen med så store bekkenløsningsplager. De første stotrende skrittene ut av sengen var med krykker. Puter under og rundt meg var fortsatt mine beste venner. Ikke på noen måte kunne jeg løfte opp sønnen min fra sengen, eller stå på gulvet å holde min eneste biologiske slektning jeg kjente på denne jord. Jeg humpet tungt forbi ei jente i korridoren som satt med beina i kors på en pinnestol. Hun skravlet fort og lykkelig i en telefon som hang på veggen. ­
– Ja, nå er han fem timer gammel, hørte jeg henne si.

Herregud! Er det bare fem timer siden du fødte, tenkte jeg. Og så sitter du SÅNN på en hard stol! Vi er fra hver vår planet.

Skjønt, hvilken planet var jeg fra? Jeg var jo den svevende astronauten, hun uten planet. Men hun akkurat hadde fått en stjerne å holde seg fast i.

Fra nå av er det vi to. Du, min lille stjerne, og jeg. En vakker dag skal du nok likne på meg også.

Vi deler nemlig arvemateriale du og jeg. Hvor stort er ikke det?