Søndagsbloggen #11

Om skrivingen

6. desember 2020

Jeg sitter i vinduskarmen med knærne godt trukket opp under haka. Den er bred. Vinduskarmen altså. Begge hendene rundt tekoppen, som er sandfarget og vid og ikke holder særlig lenge på varmen. Det passer meg bra, jeg liker ikke brent tunge. Utenfor vinduet roper favorittværet på meg. Vinterkulde med tåke.

– Kom, kom! Ut og ta bilder!

Naturen har kledt seg i uimotståelige isroser. Til og med den grønne presenningen over sommermøblene på terrassen er vakker. Himmelen, som egentlig er grå, gir etter for et blekt rosa skjær som solen litt gjerrig tilbyr. Jeg kommer også til å gi etter i løpet av dagen. Sette makroobjektivet på kameraet, kle på meg og gå. Gå veldig kort.

Med makroobjektiv kan jeg bevege meg befriende lite før jeg finner noe som gir en fullstendig sinnsro. Makroobjektivet er en mild venn uten krav. Men det varer ikke lenge. Jeg blir lett distrahert og må tisse, har på meg feil sko, er sulten, fryser eller vondt i ryggen.

Mens jeg drikker store lunkne teslurker, og fremdeles ikke har kommet meg ut, til tross for den gjerrige sola, tenker jeg på flyt. Hvor deilig hadde det ikke vært å være i den sonen? Men hvor plagsomt er det ikke å bli avbrutt?  

Kan enda kjenne forargelsen og fortvilelsen jeg hadde som 6 åring. Da jeg, etter å ha stabbet meg nedover den lange slake bakken i snøen i tjukke vinterklær med skøytene rundt halsen, ned til isen som var fotballbane om sommeren, etter å ha satt meg ned i brøytekanten og stappet føttene med snø, fordi jeg ikke klarte å holde balanse og tråkket i snøen i bare sokkene, ned i skøytene, etter å ha surret skolissene rundt naglene på de hvite skøytene, etter å ha klart å knyte sløyfe med neglesprett, etter de første skøytetakene på isen, måtte tisse.

Jeg er misunnelig på alle som skryter av å være i flow. Litt som når jeg ser ferieskrytebilder på Facebook. Eller hører intervjuer med forfattere som sier at de ikke kan noe annet. Ikke klarer å la være, de går inn i en slags transe og stenger verden ut og slutter å tenke.

– Definer tenke! Du mener, ikke tenke på noe annet? Sier jeg snurt.

– Nei, jeg mener ikke-tenke, sier Ole fra sofaen.

– Det høres snobbete ut! Åndssnobbete. Selvfølgelig tenker man, man bare tenker ikke på noe annet.

– Ja vel?  Så Knausgård tar feil da, når ha sier at han ikke tenker når han skriver?

Ja, tenker jeg irritert. Sier ikke noe. Dust! Ikke plag meg med at jeg ikke skal tenke! Jeg tenker så mye jeg vil! Overtenker, om det er det som skal til!

Hva er prosess? Hva gjør en som er i prosess? Jeg veit da søren jeg! Tenker? Går ut og inn av det? Grubler før jeg sovner. Går inn i det. Tenker at jeg burde ha stått opp og skrevet ned det jeg kom på nå. Sovner. Går ut av det fordi maten skal kjøpes, lages, spises, ryddes bort… alltid noe annet som skal gjøres. Jeg er for mett, for sulten, for trøtt, for lat.

P R O K R A S T I N E R I N G.

Nei, gi meg en ærlig forfatter! En som forteller om alt det dumme han gjør når han egentlig skulle ha skrevet! Tar oppvasken. Ikke en som sier at han ikke kan noe annet og som ikke vet hva som skjer nederst på siden når han starter øverst. Som sier at han blir kjent med personene i boka etterhvert som han skriver. Jeg vil ikke høre om ham!

Gi meg en sannferdig forfatterinne som innrømmer at hun tenker for mye. Som innrømmer at hun surfer på nettet og lar seg drive rundt i det store internettet som en glassmanet. Henger på Facebook, faller sammen foran et idiotisk TV-program, blir trøtt av det, får vondt i øynene av å stirre på skjermen. Som ikke får NOE igjen for det! Tvert imot! Det suger all kraften ut av henne. Hun føler seg rotten og får dårlig samvittighet for ikke å gjøre en bitteliten nyttig ting og tårene renner fordi hun er fortvila og øynene hennes trenger saltvann. Gi meg en Anne B. Ragde som sier at hun fikk tekniske problemer med PC-en, en Knausgård som har angst for sluttresultatet MENS han skriver. Som lurer på hvordan broren, søstera og moren hans vil ta det. Som tenker at det er dritflaut at eksen kommer til å lese det, og ikke minst kjæresten.

Jeg vil ikke høre om en som forteller at han står opp kl.0430, går i skrivestua si og bare lar ordene renne ut over tastaturet og inn i PC-en. Så vekker han ungene kl. 0700 og gjør det han skal. Leverer dem i barnehagen, tar oppvasken og går tilbake til skrivestua for å la det flyte mer. Herregud så irriterende! Hva slags overmenneske er han?!? Gi meg en Maja Lunde som får migrene av å sitte for lenge ved skjermen. Som får vondt i nakken og ryggen av å sitte feil, vondt og stille. Som blir lyssky og kvalm! Gi meg hun som debuterer som 60-åring, 79-åring! Hun som inspireres på feil sted til feil tid og som har glemt de lure tankene når hun setter seg ved PC-en. Eller han som mistet manuset sitt fordi han glemte å ta backup.

Og så lurer jeg på: Er tanken om noe, større enn selve noe? Er forestillingen om en far, større enn selve faren? Ideen om at noe finnes, større enn det som finnes? Forventingen om at noe som skal skje, større en det som skjer?

Jeg gir opp!

Selvfølgelig gir jeg ikke opp.

Jeg drikker den siste skvetten av teen, den er iskald. Jeg må ut.