– 8. november 2020 AFTENBØNNERDet var noe for seg selv. En koselig selvfølge. Men de var mystiske og uforståelige. ”Gud-fader-i-det-høye. Ivaretektmeita. Fra-synd-og-sorg-og-fare. Din-engel-meg-bevare. Som-ledetar-min-fot-i-dag, kjære-jesus-amen.” Hva i all verden betydde: ivaretektmeita? Eller ledetarminfotidag? Jo da, jeg skjønte såpass at Gud satt i det høye. Antakelig med et stort smilende skjegg, og så snill ut. Men alle de andre tingene man skulle messe om?! Søsteren min hadde dessuten et fryktelig skummelt bilde over sengen sin. Det var bilde av djevelen selv som fristet et barn til å være med ned i et mørke. Jeg kunne ikke forstå hva et slikt bilde hadde over en barneseng å gjøre og nektet å sove…

– 1.november 2020 DEN STORE TRYGGE BYENJeg lot sykkelpedalene spinne som hjulvispene på mammas kjøkkenbenk. Fort, fort nedover bakken til Ingrid. Forbi det digre hvite huset som lå langt oppe i hagen til Trygve der vi lekte ”mosusosker” i den brede trappa hans med sving. Beina rett ut forbi syrinbuskene og det kantete huset med vinduer alt for høyt oppe på veggen. Hjertet dunket fordi jeg skulle ned til Ingrid, min beste venninne. Hun bodde i nummer 17. Som en røyskatt smatt jeg inn gjennom smijernsporten, opp skifertrappa og på tærne for å ringe på. Hun bodde i andre etasje som meg. Besteforeldrene bodde i første. Ingrid hadde mørkt ”Annika-hår”…

– 25.oktober 2020 EN PAPPA, JA - NEI, DET HAR JEG ALDRI SAVNET! Pappa var et klatrestativ. Når han gikk ned på alle fire på gulvet kunne jeg klatre. Helt opp på ryggen - og være rytter. Han gikk pent og rolig bortover det røde persiske stueteppet med frynser så jeg ikke skulle ramle ned. Plutselig begynte han å hoppe og vrinske som en hest og jeg hylte før jeg ramlet ned. Skrekkblandet fryd og glede. Opp igjen. En gang til. Alle barn i pappas nærhet fikk ham ned på gulvet. Han hadde hentesveis. Når det blåste, var mamma alltid oppi håret hans og la det på plass. Falkeblikket hennes…

18.oktober 2020 – Bli med på festen i helga da, Elisabeth! Du har jo barnefri og alt! Klasserommet vi satt i var ikke en kvadratmeter for stort. Husleia var sikkert ikke billig der midt i byen. Alle hadde en PC foran seg på pulten. En stasjonær. Vi var en gjeng voksne elever som skulle lære oss multimedia- design på ett år. Jeg satt på tredje rad. Det var friminutt, timen mellom InDesign og Photoshop. Jeg tok frem go-morgen-yoghurten og vannflaska. Jeg var en av de eldste. Var skilt og hadde tre små. Fri annenhver helg. De andre var unge og kule. Frie og attraktive. Festet når de ville, elsket hvem…

– 11. oktober 2020 Nomadeliv Mer enn to hender må brukes om jeg skal regne opp de gangene jeg har flyttet i livet. Jeg tror mine foreldre nærmest hadde det som en del av sitt kall i livet - å flytte. Ikke gro fast noe sted. Det var ikke bra for menigheten at presten bodde der for lenge. Han skulle gi dem en sjanse til å bytte ham ut om han ikke var dugelig nok. En slags selvpålagt plage om stadig å måtte bryte opp. Fordelen med all denne rastløsheten er selvfølgelig at jeg lettere kan knytte alder til mine opplevelser i oppveksten, jeg visste hvor jeg bodde når. Ulempen?…

– 4.oktober 2020 Juli 2020. Jeg ringer sykehjemmet: – Hei, dette er Elisabeth Moe, dattera til Lillian, kan jeg få snakke med henne? – Ja, hun sitter her og leser avisen. To sek. Jeg hører pleieren si: ”Det er telefon til deg, Lillian”. – Til meg? Å? – Hallo, mamma! Det er meg, sier jeg. – Hallo, vennen! Hvor er du? – Jeg er hjemme.. Jeg krysser fingrene for at hun vil huske det jeg skal spørre om. – Husker du at jeg ble født i Norheimsund, begynner jeg. – Nei, svarer hun, og jeg tenker at det gjør hun selvsagt ikke. Hun var jo ikke der! – Men kan…

– 8. november 2020 AFTENBØNNERDet var noe for seg selv. En koselig selvfølge. Men de var mystiske og uforståelige. ”Gud-fader-i-det-høye. Ivaretektmeita. Fra-synd-og-sorg-og-fare. Din-engel-meg-bevare. Som-ledetar-min-fot-i-dag, kjære-jesus-amen.” Hva i all verden betydde: ivaretektmeita? Eller ledetarminfotidag? Jo da, jeg skjønte såpass at Gud satt i det høye. Antakelig med et stort smilende skjegg, og så snill ut. Men alle de andre tingene man skulle messe om?! Søsteren min hadde dessuten et fryktelig skummelt bilde over sengen sin. Det var bilde av djevelen selv som fristet et barn til å være med ned i et mørke. Jeg kunne ikke forstå hva et slikt bilde hadde over en barneseng å gjøre og nektet å sove…

– 1.november 2020 DEN STORE TRYGGE BYENJeg lot sykkelpedalene spinne som hjulvispene på mammas kjøkkenbenk. Fort, fort nedover bakken til Ingrid. Forbi det digre hvite huset som lå langt oppe i hagen til Trygve der vi lekte ”mosusosker” i den brede trappa hans med sving. Beina rett ut forbi syrinbuskene og det kantete huset med vinduer alt for høyt oppe på veggen. Hjertet dunket fordi jeg skulle ned til Ingrid, min beste venninne. Hun bodde i nummer 17. Som en røyskatt smatt jeg inn gjennom smijernsporten, opp skifertrappa og på tærne for å ringe på. Hun bodde i andre etasje som meg. Besteforeldrene bodde i første. Ingrid hadde mørkt ”Annika-hår”…

– 25.oktober 2020 EN PAPPA, JA - NEI, DET HAR JEG ALDRI SAVNET! Pappa var et klatrestativ. Når han gikk ned på alle fire på gulvet kunne jeg klatre. Helt opp på ryggen - og være rytter. Han gikk pent og rolig bortover det røde persiske stueteppet med frynser så jeg ikke skulle ramle ned. Plutselig begynte han å hoppe og vrinske som en hest og jeg hylte før jeg ramlet ned. Skrekkblandet fryd og glede. Opp igjen. En gang til. Alle barn i pappas nærhet fikk ham ned på gulvet. Han hadde hentesveis. Når det blåste, var mamma alltid oppi håret hans og la det på plass. Falkeblikket hennes…

18.oktober 2020 – Bli med på festen i helga da, Elisabeth! Du har jo barnefri og alt! Klasserommet vi satt i var ikke en kvadratmeter for stort. Husleia var sikkert ikke billig der midt i byen. Alle hadde en PC foran seg på pulten. En stasjonær. Vi var en gjeng voksne elever som skulle lære oss multimedia- design på ett år. Jeg satt på tredje rad. Det var friminutt, timen mellom InDesign og Photoshop. Jeg tok frem go-morgen-yoghurten og vannflaska. Jeg var en av de eldste. Var skilt og hadde tre små. Fri annenhver helg. De andre var unge og kule. Frie og attraktive. Festet når de ville, elsket hvem…

– 11. oktober 2020 Nomadeliv Mer enn to hender må brukes om jeg skal regne opp de gangene jeg har flyttet i livet. Jeg tror mine foreldre nærmest hadde det som en del av sitt kall i livet - å flytte. Ikke gro fast noe sted. Det var ikke bra for menigheten at presten bodde der for lenge. Han skulle gi dem en sjanse til å bytte ham ut om han ikke var dugelig nok. En slags selvpålagt plage om stadig å måtte bryte opp. Fordelen med all denne rastløsheten er selvfølgelig at jeg lettere kan knytte alder til mine opplevelser i oppveksten, jeg visste hvor jeg bodde når. Ulempen?…

– 4.oktober 2020 Juli 2020. Jeg ringer sykehjemmet: – Hei, dette er Elisabeth Moe, dattera til Lillian, kan jeg få snakke med henne? – Ja, hun sitter her og leser avisen. To sek. Jeg hører pleieren si: ”Det er telefon til deg, Lillian”. – Til meg? Å? – Hallo, mamma! Det er meg, sier jeg. – Hallo, vennen! Hvor er du? – Jeg er hjemme.. Jeg krysser fingrene for at hun vil huske det jeg skal spørre om. – Husker du at jeg ble født i Norheimsund, begynner jeg. – Nei, svarer hun, og jeg tenker at det gjør hun selvsagt ikke. Hun var jo ikke der! – Men kan…

– 8. november 2020 AFTENBØNNERDet var noe for seg selv. En koselig selvfølge. Men de var mystiske og uforståelige. ”Gud-fader-i-det-høye. Ivaretektmeita. Fra-synd-og-sorg-og-fare. Din-engel-meg-bevare. Som-ledetar-min-fot-i-dag, kjære-jesus-amen.” Hva i all verden betydde: ivaretektmeita? Eller ledetarminfotidag? Jo da, jeg skjønte såpass at Gud satt i det høye. Antakelig med et stort smilende skjegg, og så snill ut. Men alle de andre tingene man skulle messe om?! Søsteren min hadde dessuten et fryktelig skummelt bilde over sengen sin. Det var bilde av djevelen selv som fristet et barn til å være med ned i et mørke. Jeg kunne ikke forstå hva et slikt bilde hadde over en barneseng å gjøre og nektet å sove…

– 1.november 2020 DEN STORE TRYGGE BYENJeg lot sykkelpedalene spinne som hjulvispene på mammas kjøkkenbenk. Fort, fort nedover bakken til Ingrid. Forbi det digre hvite huset som lå langt oppe i hagen til Trygve der vi lekte ”mosusosker” i den brede trappa hans med sving. Beina rett ut forbi syrinbuskene og det kantete huset med vinduer alt for høyt oppe på veggen. Hjertet dunket fordi jeg skulle ned til Ingrid, min beste venninne. Hun bodde i nummer 17. Som en røyskatt smatt jeg inn gjennom smijernsporten, opp skifertrappa og på tærne for å ringe på. Hun bodde i andre etasje som meg. Besteforeldrene bodde i første. Ingrid hadde mørkt ”Annika-hår”…

– 25.oktober 2020 EN PAPPA, JA - NEI, DET HAR JEG ALDRI SAVNET! Pappa var et klatrestativ. Når han gikk ned på alle fire på gulvet kunne jeg klatre. Helt opp på ryggen - og være rytter. Han gikk pent og rolig bortover det røde persiske stueteppet med frynser så jeg ikke skulle ramle ned. Plutselig begynte han å hoppe og vrinske som en hest og jeg hylte før jeg ramlet ned. Skrekkblandet fryd og glede. Opp igjen. En gang til. Alle barn i pappas nærhet fikk ham ned på gulvet. Han hadde hentesveis. Når det blåste, var mamma alltid oppi håret hans og la det på plass. Falkeblikket hennes…

18.oktober 2020 – Bli med på festen i helga da, Elisabeth! Du har jo barnefri og alt! Klasserommet vi satt i var ikke en kvadratmeter for stort. Husleia var sikkert ikke billig der midt i byen. Alle hadde en PC foran seg på pulten. En stasjonær. Vi var en gjeng voksne elever som skulle lære oss multimedia- design på ett år. Jeg satt på tredje rad. Det var friminutt, timen mellom InDesign og Photoshop. Jeg tok frem go-morgen-yoghurten og vannflaska. Jeg var en av de eldste. Var skilt og hadde tre små. Fri annenhver helg. De andre var unge og kule. Frie og attraktive. Festet når de ville, elsket hvem…

– 11. oktober 2020 Nomadeliv Mer enn to hender må brukes om jeg skal regne opp de gangene jeg har flyttet i livet. Jeg tror mine foreldre nærmest hadde det som en del av sitt kall i livet - å flytte. Ikke gro fast noe sted. Det var ikke bra for menigheten at presten bodde der for lenge. Han skulle gi dem en sjanse til å bytte ham ut om han ikke var dugelig nok. En slags selvpålagt plage om stadig å måtte bryte opp. Fordelen med all denne rastløsheten er selvfølgelig at jeg lettere kan knytte alder til mine opplevelser i oppveksten, jeg visste hvor jeg bodde når. Ulempen?…

– 4.oktober 2020 Juli 2020. Jeg ringer sykehjemmet: – Hei, dette er Elisabeth Moe, dattera til Lillian, kan jeg få snakke med henne? – Ja, hun sitter her og leser avisen. To sek. Jeg hører pleieren si: ”Det er telefon til deg, Lillian”. – Til meg? Å? – Hallo, mamma! Det er meg, sier jeg. – Hallo, vennen! Hvor er du? – Jeg er hjemme.. Jeg krysser fingrene for at hun vil huske det jeg skal spørre om. – Husker du at jeg ble født i Norheimsund, begynner jeg. – Nei, svarer hun, og jeg tenker at det gjør hun selvsagt ikke. Hun var jo ikke der! – Men kan…

– 8. november 2020 AFTENBØNNERDet var noe for seg selv. En koselig selvfølge. Men de var mystiske og uforståelige. ”Gud-fader-i-det-høye. Ivaretektmeita. Fra-synd-og-sorg-og-fare. Din-engel-meg-bevare. Som-ledetar-min-fot-i-dag, kjære-jesus-amen.” Hva i all verden betydde: ivaretektmeita? Eller ledetarminfotidag? Jo da, jeg skjønte såpass at Gud satt i det høye. Antakelig med et stort smilende skjegg, og så snill ut. Men alle de andre tingene man skulle messe om?! Søsteren min hadde dessuten et fryktelig skummelt bilde over sengen sin. Det var bilde av djevelen selv som fristet et barn til å være med ned i et mørke. Jeg kunne ikke forstå hva et slikt bilde hadde over en barneseng å gjøre og nektet å sove…

– 1.november 2020 DEN STORE TRYGGE BYENJeg lot sykkelpedalene spinne som hjulvispene på mammas kjøkkenbenk. Fort, fort nedover bakken til Ingrid. Forbi det digre hvite huset som lå langt oppe i hagen til Trygve der vi lekte ”mosusosker” i den brede trappa hans med sving. Beina rett ut forbi syrinbuskene og det kantete huset med vinduer alt for høyt oppe på veggen. Hjertet dunket fordi jeg skulle ned til Ingrid, min beste venninne. Hun bodde i nummer 17. Som en røyskatt smatt jeg inn gjennom smijernsporten, opp skifertrappa og på tærne for å ringe på. Hun bodde i andre etasje som meg. Besteforeldrene bodde i første. Ingrid hadde mørkt ”Annika-hår”…

– 25.oktober 2020 EN PAPPA, JA - NEI, DET HAR JEG ALDRI SAVNET! Pappa var et klatrestativ. Når han gikk ned på alle fire på gulvet kunne jeg klatre. Helt opp på ryggen - og være rytter. Han gikk pent og rolig bortover det røde persiske stueteppet med frynser så jeg ikke skulle ramle ned. Plutselig begynte han å hoppe og vrinske som en hest og jeg hylte før jeg ramlet ned. Skrekkblandet fryd og glede. Opp igjen. En gang til. Alle barn i pappas nærhet fikk ham ned på gulvet. Han hadde hentesveis. Når det blåste, var mamma alltid oppi håret hans og la det på plass. Falkeblikket hennes…

18.oktober 2020 – Bli med på festen i helga da, Elisabeth! Du har jo barnefri og alt! Klasserommet vi satt i var ikke en kvadratmeter for stort. Husleia var sikkert ikke billig der midt i byen. Alle hadde en PC foran seg på pulten. En stasjonær. Vi var en gjeng voksne elever som skulle lære oss multimedia- design på ett år. Jeg satt på tredje rad. Det var friminutt, timen mellom InDesign og Photoshop. Jeg tok frem go-morgen-yoghurten og vannflaska. Jeg var en av de eldste. Var skilt og hadde tre små. Fri annenhver helg. De andre var unge og kule. Frie og attraktive. Festet når de ville, elsket hvem…

– 11. oktober 2020 Nomadeliv Mer enn to hender må brukes om jeg skal regne opp de gangene jeg har flyttet i livet. Jeg tror mine foreldre nærmest hadde det som en del av sitt kall i livet - å flytte. Ikke gro fast noe sted. Det var ikke bra for menigheten at presten bodde der for lenge. Han skulle gi dem en sjanse til å bytte ham ut om han ikke var dugelig nok. En slags selvpålagt plage om stadig å måtte bryte opp. Fordelen med all denne rastløsheten er selvfølgelig at jeg lettere kan knytte alder til mine opplevelser i oppveksten, jeg visste hvor jeg bodde når. Ulempen?…

– 4.oktober 2020 Juli 2020. Jeg ringer sykehjemmet: – Hei, dette er Elisabeth Moe, dattera til Lillian, kan jeg få snakke med henne? – Ja, hun sitter her og leser avisen. To sek. Jeg hører pleieren si: ”Det er telefon til deg, Lillian”. – Til meg? Å? – Hallo, mamma! Det er meg, sier jeg. – Hallo, vennen! Hvor er du? – Jeg er hjemme.. Jeg krysser fingrene for at hun vil huske det jeg skal spørre om. – Husker du at jeg ble født i Norheimsund, begynner jeg. – Nei, svarer hun, og jeg tenker at det gjør hun selvsagt ikke. Hun var jo ikke der! – Men kan…

– 8. november 2020 AFTENBØNNERDet var noe for seg selv. En koselig selvfølge. Men de var mystiske og uforståelige. ”Gud-fader-i-det-høye. Ivaretektmeita. Fra-synd-og-sorg-og-fare. Din-engel-meg-bevare. Som-ledetar-min-fot-i-dag, kjære-jesus-amen.” Hva i all verden betydde: ivaretektmeita? Eller ledetarminfotidag? Jo da, jeg skjønte såpass at Gud satt i det høye. Antakelig med et stort smilende skjegg, og så snill ut. Men alle de andre tingene man skulle messe om?! Søsteren min hadde dessuten et fryktelig skummelt bilde over sengen sin. Det var bilde av djevelen selv som fristet et barn til å være med ned i et mørke. Jeg kunne ikke forstå hva et slikt bilde hadde over en barneseng å gjøre og nektet å sove…

– 1.november 2020 DEN STORE TRYGGE BYENJeg lot sykkelpedalene spinne som hjulvispene på mammas kjøkkenbenk. Fort, fort nedover bakken til Ingrid. Forbi det digre hvite huset som lå langt oppe i hagen til Trygve der vi lekte ”mosusosker” i den brede trappa hans med sving. Beina rett ut forbi syrinbuskene og det kantete huset med vinduer alt for høyt oppe på veggen. Hjertet dunket fordi jeg skulle ned til Ingrid, min beste venninne. Hun bodde i nummer 17. Som en røyskatt smatt jeg inn gjennom smijernsporten, opp skifertrappa og på tærne for å ringe på. Hun bodde i andre etasje som meg. Besteforeldrene bodde i første. Ingrid hadde mørkt ”Annika-hår”…

– 25.oktober 2020 EN PAPPA, JA - NEI, DET HAR JEG ALDRI SAVNET! Pappa var et klatrestativ. Når han gikk ned på alle fire på gulvet kunne jeg klatre. Helt opp på ryggen - og være rytter. Han gikk pent og rolig bortover det røde persiske stueteppet med frynser så jeg ikke skulle ramle ned. Plutselig begynte han å hoppe og vrinske som en hest og jeg hylte før jeg ramlet ned. Skrekkblandet fryd og glede. Opp igjen. En gang til. Alle barn i pappas nærhet fikk ham ned på gulvet. Han hadde hentesveis. Når det blåste, var mamma alltid oppi håret hans og la det på plass. Falkeblikket hennes…

18.oktober 2020 – Bli med på festen i helga da, Elisabeth! Du har jo barnefri og alt! Klasserommet vi satt i var ikke en kvadratmeter for stort. Husleia var sikkert ikke billig der midt i byen. Alle hadde en PC foran seg på pulten. En stasjonær. Vi var en gjeng voksne elever som skulle lære oss multimedia- design på ett år. Jeg satt på tredje rad. Det var friminutt, timen mellom InDesign og Photoshop. Jeg tok frem go-morgen-yoghurten og vannflaska. Jeg var en av de eldste. Var skilt og hadde tre små. Fri annenhver helg. De andre var unge og kule. Frie og attraktive. Festet når de ville, elsket hvem…

– 11. oktober 2020 Nomadeliv Mer enn to hender må brukes om jeg skal regne opp de gangene jeg har flyttet i livet. Jeg tror mine foreldre nærmest hadde det som en del av sitt kall i livet - å flytte. Ikke gro fast noe sted. Det var ikke bra for menigheten at presten bodde der for lenge. Han skulle gi dem en sjanse til å bytte ham ut om han ikke var dugelig nok. En slags selvpålagt plage om stadig å måtte bryte opp. Fordelen med all denne rastløsheten er selvfølgelig at jeg lettere kan knytte alder til mine opplevelser i oppveksten, jeg visste hvor jeg bodde når. Ulempen?…

– 4.oktober 2020 Juli 2020. Jeg ringer sykehjemmet: – Hei, dette er Elisabeth Moe, dattera til Lillian, kan jeg få snakke med henne? – Ja, hun sitter her og leser avisen. To sek. Jeg hører pleieren si: ”Det er telefon til deg, Lillian”. – Til meg? Å? – Hallo, mamma! Det er meg, sier jeg. – Hallo, vennen! Hvor er du? – Jeg er hjemme.. Jeg krysser fingrene for at hun vil huske det jeg skal spørre om. – Husker du at jeg ble født i Norheimsund, begynner jeg. – Nei, svarer hun, og jeg tenker at det gjør hun selvsagt ikke. Hun var jo ikke der! – Men kan…

– 8. november 2020 AFTENBØNNERDet var noe for seg selv. En koselig selvfølge. Men de var mystiske og uforståelige. ”Gud-fader-i-det-høye. Ivaretektmeita. Fra-synd-og-sorg-og-fare. Din-engel-meg-bevare. Som-ledetar-min-fot-i-dag, kjære-jesus-amen.” Hva i all verden betydde: ivaretektmeita? Eller ledetarminfotidag? Jo da, jeg skjønte såpass at Gud satt i det høye. Antakelig med et stort smilende skjegg, og så snill ut. Men alle de andre tingene man skulle messe om?! Søsteren min hadde dessuten et fryktelig skummelt bilde over sengen sin. Det var bilde av djevelen selv som fristet et barn til å være med ned i et mørke. Jeg kunne ikke forstå hva et slikt bilde hadde over en barneseng å gjøre og nektet å sove…

– 1.november 2020 DEN STORE TRYGGE BYENJeg lot sykkelpedalene spinne som hjulvispene på mammas kjøkkenbenk. Fort, fort nedover bakken til Ingrid. Forbi det digre hvite huset som lå langt oppe i hagen til Trygve der vi lekte ”mosusosker” i den brede trappa hans med sving. Beina rett ut forbi syrinbuskene og det kantete huset med vinduer alt for høyt oppe på veggen. Hjertet dunket fordi jeg skulle ned til Ingrid, min beste venninne. Hun bodde i nummer 17. Som en røyskatt smatt jeg inn gjennom smijernsporten, opp skifertrappa og på tærne for å ringe på. Hun bodde i andre etasje som meg. Besteforeldrene bodde i første. Ingrid hadde mørkt ”Annika-hår”…

– 25.oktober 2020 EN PAPPA, JA - NEI, DET HAR JEG ALDRI SAVNET! Pappa var et klatrestativ. Når han gikk ned på alle fire på gulvet kunne jeg klatre. Helt opp på ryggen - og være rytter. Han gikk pent og rolig bortover det røde persiske stueteppet med frynser så jeg ikke skulle ramle ned. Plutselig begynte han å hoppe og vrinske som en hest og jeg hylte før jeg ramlet ned. Skrekkblandet fryd og glede. Opp igjen. En gang til. Alle barn i pappas nærhet fikk ham ned på gulvet. Han hadde hentesveis. Når det blåste, var mamma alltid oppi håret hans og la det på plass. Falkeblikket hennes…

18.oktober 2020 – Bli med på festen i helga da, Elisabeth! Du har jo barnefri og alt! Klasserommet vi satt i var ikke en kvadratmeter for stort. Husleia var sikkert ikke billig der midt i byen. Alle hadde en PC foran seg på pulten. En stasjonær. Vi var en gjeng voksne elever som skulle lære oss multimedia- design på ett år. Jeg satt på tredje rad. Det var friminutt, timen mellom InDesign og Photoshop. Jeg tok frem go-morgen-yoghurten og vannflaska. Jeg var en av de eldste. Var skilt og hadde tre små. Fri annenhver helg. De andre var unge og kule. Frie og attraktive. Festet når de ville, elsket hvem…

– 11. oktober 2020 Nomadeliv Mer enn to hender må brukes om jeg skal regne opp de gangene jeg har flyttet i livet. Jeg tror mine foreldre nærmest hadde det som en del av sitt kall i livet - å flytte. Ikke gro fast noe sted. Det var ikke bra for menigheten at presten bodde der for lenge. Han skulle gi dem en sjanse til å bytte ham ut om han ikke var dugelig nok. En slags selvpålagt plage om stadig å måtte bryte opp. Fordelen med all denne rastløsheten er selvfølgelig at jeg lettere kan knytte alder til mine opplevelser i oppveksten, jeg visste hvor jeg bodde når. Ulempen?…

– 4.oktober 2020 Juli 2020. Jeg ringer sykehjemmet: – Hei, dette er Elisabeth Moe, dattera til Lillian, kan jeg få snakke med henne? – Ja, hun sitter her og leser avisen. To sek. Jeg hører pleieren si: ”Det er telefon til deg, Lillian”. – Til meg? Å? – Hallo, mamma! Det er meg, sier jeg. – Hallo, vennen! Hvor er du? – Jeg er hjemme.. Jeg krysser fingrene for at hun vil huske det jeg skal spørre om. – Husker du at jeg ble født i Norheimsund, begynner jeg. – Nei, svarer hun, og jeg tenker at det gjør hun selvsagt ikke. Hun var jo ikke der! – Men kan…

– 8. november 2020 AFTENBØNNERDet var noe for seg selv. En koselig selvfølge. Men de var mystiske og uforståelige. ”Gud-fader-i-det-høye. Ivaretektmeita. Fra-synd-og-sorg-og-fare. Din-engel-meg-bevare. Som-ledetar-min-fot-i-dag, kjære-jesus-amen.” Hva i all verden betydde: ivaretektmeita? Eller ledetarminfotidag? Jo da, jeg skjønte såpass at Gud satt i det høye. Antakelig med et stort smilende skjegg, og så snill ut. Men alle de andre tingene man skulle messe om?! Søsteren min hadde dessuten et fryktelig skummelt bilde over sengen sin. Det var bilde av djevelen selv som fristet et barn til å være med ned i et mørke. Jeg kunne ikke forstå hva et slikt bilde hadde over en barneseng å gjøre og nektet å sove…

– 1.november 2020 DEN STORE TRYGGE BYENJeg lot sykkelpedalene spinne som hjulvispene på mammas kjøkkenbenk. Fort, fort nedover bakken til Ingrid. Forbi det digre hvite huset som lå langt oppe i hagen til Trygve der vi lekte ”mosusosker” i den brede trappa hans med sving. Beina rett ut forbi syrinbuskene og det kantete huset med vinduer alt for høyt oppe på veggen. Hjertet dunket fordi jeg skulle ned til Ingrid, min beste venninne. Hun bodde i nummer 17. Som en røyskatt smatt jeg inn gjennom smijernsporten, opp skifertrappa og på tærne for å ringe på. Hun bodde i andre etasje som meg. Besteforeldrene bodde i første. Ingrid hadde mørkt ”Annika-hår”…

– 25.oktober 2020 EN PAPPA, JA - NEI, DET HAR JEG ALDRI SAVNET! Pappa var et klatrestativ. Når han gikk ned på alle fire på gulvet kunne jeg klatre. Helt opp på ryggen - og være rytter. Han gikk pent og rolig bortover det røde persiske stueteppet med frynser så jeg ikke skulle ramle ned. Plutselig begynte han å hoppe og vrinske som en hest og jeg hylte før jeg ramlet ned. Skrekkblandet fryd og glede. Opp igjen. En gang til. Alle barn i pappas nærhet fikk ham ned på gulvet. Han hadde hentesveis. Når det blåste, var mamma alltid oppi håret hans og la det på plass. Falkeblikket hennes…

18.oktober 2020 – Bli med på festen i helga da, Elisabeth! Du har jo barnefri og alt! Klasserommet vi satt i var ikke en kvadratmeter for stort. Husleia var sikkert ikke billig der midt i byen. Alle hadde en PC foran seg på pulten. En stasjonær. Vi var en gjeng voksne elever som skulle lære oss multimedia- design på ett år. Jeg satt på tredje rad. Det var friminutt, timen mellom InDesign og Photoshop. Jeg tok frem go-morgen-yoghurten og vannflaska. Jeg var en av de eldste. Var skilt og hadde tre små. Fri annenhver helg. De andre var unge og kule. Frie og attraktive. Festet når de ville, elsket hvem…

– 11. oktober 2020 Nomadeliv Mer enn to hender må brukes om jeg skal regne opp de gangene jeg har flyttet i livet. Jeg tror mine foreldre nærmest hadde det som en del av sitt kall i livet - å flytte. Ikke gro fast noe sted. Det var ikke bra for menigheten at presten bodde der for lenge. Han skulle gi dem en sjanse til å bytte ham ut om han ikke var dugelig nok. En slags selvpålagt plage om stadig å måtte bryte opp. Fordelen med all denne rastløsheten er selvfølgelig at jeg lettere kan knytte alder til mine opplevelser i oppveksten, jeg visste hvor jeg bodde når. Ulempen?…

– 4.oktober 2020 Juli 2020. Jeg ringer sykehjemmet: – Hei, dette er Elisabeth Moe, dattera til Lillian, kan jeg få snakke med henne? – Ja, hun sitter her og leser avisen. To sek. Jeg hører pleieren si: ”Det er telefon til deg, Lillian”. – Til meg? Å? – Hallo, mamma! Det er meg, sier jeg. – Hallo, vennen! Hvor er du? – Jeg er hjemme.. Jeg krysser fingrene for at hun vil huske det jeg skal spørre om. – Husker du at jeg ble født i Norheimsund, begynner jeg. – Nei, svarer hun, og jeg tenker at det gjør hun selvsagt ikke. Hun var jo ikke der! – Men kan…

– 8. november 2020 AFTENBØNNERDet var noe for seg selv. En koselig selvfølge. Men de var mystiske og uforståelige. ”Gud-fader-i-det-høye. Ivaretektmeita. Fra-synd-og-sorg-og-fare. Din-engel-meg-bevare. Som-ledetar-min-fot-i-dag, kjære-jesus-amen.” Hva i all verden betydde: ivaretektmeita? Eller ledetarminfotidag? Jo da, jeg skjønte såpass at Gud satt i det høye. Antakelig med et stort smilende skjegg, og så snill ut. Men alle de andre tingene man skulle messe om?! Søsteren min hadde dessuten et fryktelig skummelt bilde over sengen sin. Det var bilde av djevelen selv som fristet et barn til å være med ned i et mørke. Jeg kunne ikke forstå hva et slikt bilde hadde over en barneseng å gjøre og nektet å sove…

– 1.november 2020 DEN STORE TRYGGE BYENJeg lot sykkelpedalene spinne som hjulvispene på mammas kjøkkenbenk. Fort, fort nedover bakken til Ingrid. Forbi det digre hvite huset som lå langt oppe i hagen til Trygve der vi lekte ”mosusosker” i den brede trappa hans med sving. Beina rett ut forbi syrinbuskene og det kantete huset med vinduer alt for høyt oppe på veggen. Hjertet dunket fordi jeg skulle ned til Ingrid, min beste venninne. Hun bodde i nummer 17. Som en røyskatt smatt jeg inn gjennom smijernsporten, opp skifertrappa og på tærne for å ringe på. Hun bodde i andre etasje som meg. Besteforeldrene bodde i første. Ingrid hadde mørkt ”Annika-hår”…

– 25.oktober 2020 EN PAPPA, JA - NEI, DET HAR JEG ALDRI SAVNET! Pappa var et klatrestativ. Når han gikk ned på alle fire på gulvet kunne jeg klatre. Helt opp på ryggen - og være rytter. Han gikk pent og rolig bortover det røde persiske stueteppet med frynser så jeg ikke skulle ramle ned. Plutselig begynte han å hoppe og vrinske som en hest og jeg hylte før jeg ramlet ned. Skrekkblandet fryd og glede. Opp igjen. En gang til. Alle barn i pappas nærhet fikk ham ned på gulvet. Han hadde hentesveis. Når det blåste, var mamma alltid oppi håret hans og la det på plass. Falkeblikket hennes…

18.oktober 2020 – Bli med på festen i helga da, Elisabeth! Du har jo barnefri og alt! Klasserommet vi satt i var ikke en kvadratmeter for stort. Husleia var sikkert ikke billig der midt i byen. Alle hadde en PC foran seg på pulten. En stasjonær. Vi var en gjeng voksne elever som skulle lære oss multimedia- design på ett år. Jeg satt på tredje rad. Det var friminutt, timen mellom InDesign og Photoshop. Jeg tok frem go-morgen-yoghurten og vannflaska. Jeg var en av de eldste. Var skilt og hadde tre små. Fri annenhver helg. De andre var unge og kule. Frie og attraktive. Festet når de ville, elsket hvem…

– 11. oktober 2020 Nomadeliv Mer enn to hender må brukes om jeg skal regne opp de gangene jeg har flyttet i livet. Jeg tror mine foreldre nærmest hadde det som en del av sitt kall i livet - å flytte. Ikke gro fast noe sted. Det var ikke bra for menigheten at presten bodde der for lenge. Han skulle gi dem en sjanse til å bytte ham ut om han ikke var dugelig nok. En slags selvpålagt plage om stadig å måtte bryte opp. Fordelen med all denne rastløsheten er selvfølgelig at jeg lettere kan knytte alder til mine opplevelser i oppveksten, jeg visste hvor jeg bodde når. Ulempen?…

– 4.oktober 2020 Juli 2020. Jeg ringer sykehjemmet: – Hei, dette er Elisabeth Moe, dattera til Lillian, kan jeg få snakke med henne? – Ja, hun sitter her og leser avisen. To sek. Jeg hører pleieren si: ”Det er telefon til deg, Lillian”. – Til meg? Å? – Hallo, mamma! Det er meg, sier jeg. – Hallo, vennen! Hvor er du? – Jeg er hjemme.. Jeg krysser fingrene for at hun vil huske det jeg skal spørre om. – Husker du at jeg ble født i Norheimsund, begynner jeg. – Nei, svarer hun, og jeg tenker at det gjør hun selvsagt ikke. Hun var jo ikke der! – Men kan…

– 8. november 2020 AFTENBØNNERDet var noe for seg selv. En koselig selvfølge. Men de var mystiske og uforståelige. ”Gud-fader-i-det-høye. Ivaretektmeita. Fra-synd-og-sorg-og-fare. Din-engel-meg-bevare. Som-ledetar-min-fot-i-dag, kjære-jesus-amen.” Hva i all verden betydde: ivaretektmeita? Eller ledetarminfotidag? Jo da, jeg skjønte såpass at Gud satt i det høye. Antakelig med et stort smilende skjegg, og så snill ut. Men alle de andre tingene man skulle messe om?! Søsteren min hadde dessuten et fryktelig skummelt bilde over sengen sin. Det var bilde av djevelen selv som fristet et barn til å være med ned i et mørke. Jeg kunne ikke forstå hva et slikt bilde hadde over en barneseng å gjøre og nektet å sove…

– 1.november 2020 DEN STORE TRYGGE BYENJeg lot sykkelpedalene spinne som hjulvispene på mammas kjøkkenbenk. Fort, fort nedover bakken til Ingrid. Forbi det digre hvite huset som lå langt oppe i hagen til Trygve der vi lekte ”mosusosker” i den brede trappa hans med sving. Beina rett ut forbi syrinbuskene og det kantete huset med vinduer alt for høyt oppe på veggen. Hjertet dunket fordi jeg skulle ned til Ingrid, min beste venninne. Hun bodde i nummer 17. Som en røyskatt smatt jeg inn gjennom smijernsporten, opp skifertrappa og på tærne for å ringe på. Hun bodde i andre etasje som meg. Besteforeldrene bodde i første. Ingrid hadde mørkt ”Annika-hår”…

– 25.oktober 2020 EN PAPPA, JA - NEI, DET HAR JEG ALDRI SAVNET! Pappa var et klatrestativ. Når han gikk ned på alle fire på gulvet kunne jeg klatre. Helt opp på ryggen - og være rytter. Han gikk pent og rolig bortover det røde persiske stueteppet med frynser så jeg ikke skulle ramle ned. Plutselig begynte han å hoppe og vrinske som en hest og jeg hylte før jeg ramlet ned. Skrekkblandet fryd og glede. Opp igjen. En gang til. Alle barn i pappas nærhet fikk ham ned på gulvet. Han hadde hentesveis. Når det blåste, var mamma alltid oppi håret hans og la det på plass. Falkeblikket hennes…

18.oktober 2020 – Bli med på festen i helga da, Elisabeth! Du har jo barnefri og alt! Klasserommet vi satt i var ikke en kvadratmeter for stort. Husleia var sikkert ikke billig der midt i byen. Alle hadde en PC foran seg på pulten. En stasjonær. Vi var en gjeng voksne elever som skulle lære oss multimedia- design på ett år. Jeg satt på tredje rad. Det var friminutt, timen mellom InDesign og Photoshop. Jeg tok frem go-morgen-yoghurten og vannflaska. Jeg var en av de eldste. Var skilt og hadde tre små. Fri annenhver helg. De andre var unge og kule. Frie og attraktive. Festet når de ville, elsket hvem…

– 11. oktober 2020 Nomadeliv Mer enn to hender må brukes om jeg skal regne opp de gangene jeg har flyttet i livet. Jeg tror mine foreldre nærmest hadde det som en del av sitt kall i livet - å flytte. Ikke gro fast noe sted. Det var ikke bra for menigheten at presten bodde der for lenge. Han skulle gi dem en sjanse til å bytte ham ut om han ikke var dugelig nok. En slags selvpålagt plage om stadig å måtte bryte opp. Fordelen med all denne rastløsheten er selvfølgelig at jeg lettere kan knytte alder til mine opplevelser i oppveksten, jeg visste hvor jeg bodde når. Ulempen?…

– 4.oktober 2020 Juli 2020. Jeg ringer sykehjemmet: – Hei, dette er Elisabeth Moe, dattera til Lillian, kan jeg få snakke med henne? – Ja, hun sitter her og leser avisen. To sek. Jeg hører pleieren si: ”Det er telefon til deg, Lillian”. – Til meg? Å? – Hallo, mamma! Det er meg, sier jeg. – Hallo, vennen! Hvor er du? – Jeg er hjemme.. Jeg krysser fingrene for at hun vil huske det jeg skal spørre om. – Husker du at jeg ble født i Norheimsund, begynner jeg. – Nei, svarer hun, og jeg tenker at det gjør hun selvsagt ikke. Hun var jo ikke der! – Men kan…

– 8. november 2020 AFTENBØNNERDet var noe for seg selv. En koselig selvfølge. Men de var mystiske og uforståelige. ”Gud-fader-i-det-høye. Ivaretektmeita. Fra-synd-og-sorg-og-fare. Din-engel-meg-bevare. Som-ledetar-min-fot-i-dag, kjære-jesus-amen.” Hva i all verden betydde: ivaretektmeita? Eller ledetarminfotidag? Jo da, jeg skjønte såpass at Gud satt i det høye. Antakelig med et stort smilende skjegg, og så snill ut. Men alle de andre tingene man skulle messe om?! Søsteren min hadde dessuten et fryktelig skummelt bilde over sengen sin. Det var bilde av djevelen selv som fristet et barn til å være med ned i et mørke. Jeg kunne ikke forstå hva et slikt bilde hadde over en barneseng å gjøre og nektet å sove…

– 1.november 2020 DEN STORE TRYGGE BYENJeg lot sykkelpedalene spinne som hjulvispene på mammas kjøkkenbenk. Fort, fort nedover bakken til Ingrid. Forbi det digre hvite huset som lå langt oppe i hagen til Trygve der vi lekte ”mosusosker” i den brede trappa hans med sving. Beina rett ut forbi syrinbuskene og det kantete huset med vinduer alt for høyt oppe på veggen. Hjertet dunket fordi jeg skulle ned til Ingrid, min beste venninne. Hun bodde i nummer 17. Som en røyskatt smatt jeg inn gjennom smijernsporten, opp skifertrappa og på tærne for å ringe på. Hun bodde i andre etasje som meg. Besteforeldrene bodde i første. Ingrid hadde mørkt ”Annika-hår”…

– 25.oktober 2020 EN PAPPA, JA - NEI, DET HAR JEG ALDRI SAVNET! Pappa var et klatrestativ. Når han gikk ned på alle fire på gulvet kunne jeg klatre. Helt opp på ryggen - og være rytter. Han gikk pent og rolig bortover det røde persiske stueteppet med frynser så jeg ikke skulle ramle ned. Plutselig begynte han å hoppe og vrinske som en hest og jeg hylte før jeg ramlet ned. Skrekkblandet fryd og glede. Opp igjen. En gang til. Alle barn i pappas nærhet fikk ham ned på gulvet. Han hadde hentesveis. Når det blåste, var mamma alltid oppi håret hans og la det på plass. Falkeblikket hennes…

18.oktober 2020 – Bli med på festen i helga da, Elisabeth! Du har jo barnefri og alt! Klasserommet vi satt i var ikke en kvadratmeter for stort. Husleia var sikkert ikke billig der midt i byen. Alle hadde en PC foran seg på pulten. En stasjonær. Vi var en gjeng voksne elever som skulle lære oss multimedia- design på ett år. Jeg satt på tredje rad. Det var friminutt, timen mellom InDesign og Photoshop. Jeg tok frem go-morgen-yoghurten og vannflaska. Jeg var en av de eldste. Var skilt og hadde tre små. Fri annenhver helg. De andre var unge og kule. Frie og attraktive. Festet når de ville, elsket hvem…

– 11. oktober 2020 Nomadeliv Mer enn to hender må brukes om jeg skal regne opp de gangene jeg har flyttet i livet. Jeg tror mine foreldre nærmest hadde det som en del av sitt kall i livet - å flytte. Ikke gro fast noe sted. Det var ikke bra for menigheten at presten bodde der for lenge. Han skulle gi dem en sjanse til å bytte ham ut om han ikke var dugelig nok. En slags selvpålagt plage om stadig å måtte bryte opp. Fordelen med all denne rastløsheten er selvfølgelig at jeg lettere kan knytte alder til mine opplevelser i oppveksten, jeg visste hvor jeg bodde når. Ulempen?…

– 4.oktober 2020 Juli 2020. Jeg ringer sykehjemmet: – Hei, dette er Elisabeth Moe, dattera til Lillian, kan jeg få snakke med henne? – Ja, hun sitter her og leser avisen. To sek. Jeg hører pleieren si: ”Det er telefon til deg, Lillian”. – Til meg? Å? – Hallo, mamma! Det er meg, sier jeg. – Hallo, vennen! Hvor er du? – Jeg er hjemme.. Jeg krysser fingrene for at hun vil huske det jeg skal spørre om. – Husker du at jeg ble født i Norheimsund, begynner jeg. – Nei, svarer hun, og jeg tenker at det gjør hun selvsagt ikke. Hun var jo ikke der! – Men kan…