Jeg finner meg

Søndagsbloggen #1

– 27. september 2020

Jeg har alltid visst at jeg er adoptert.

Da jeg var liten kunne jeg høre det om og om igjen – eventyret om meg selv. Mamma og pappa fortalte slik de alltid hadde gjort. Jeg husker ikke første gangen jeg fikk høre det. De hadde nok startet tidlig. Bestemt seg for ikke å holde det hemmelig. Tenkt at det var best slik. Og det var det jo.

Som voksen har jeg tenkt at jeg var heldig som ikke kunne huske den store dagen hvor jeg fikk vite at jeg ”ikke var ekte”.

Jeg hadde jo hørt skrekkhistoriene om de som fikk vite det på konfirmasjonsdagen eller bryllupsdagen, eller på en av foreldrenes dødsleie. Ofte åpnet jeg esken med papirene og så, og funderte. Flybilletten og fødselsattesten. Fikk høre historien for endte gang. Om den biologiske moren min som hadde vært i Amerika og blitt gravid. Om da hun kom hjem – og om eks-kjæresten hennes i Norge som ville ha henne tilbake, men ikke barnet hun ventet. Derfor ble hun sendt bort. Det var ett eller annet med Danmark. Så ble jeg født på et mødrehjem i Hardanger et sted. Kvam i Hardanger stod det i passet mitt. Og mamma fortalte med glede hvor stolt og lykkelige hun var da hun reiste til Bergen for å hente meg hjem. Som en pakke hun fikk overlevert. Et tre uker gammelt menneske. Jeg limte flybilletten inn i albumet mitt, den kostet 7 kroner. Etter en uke sammen med en ny mamma i Bergen, fløy jeg til min nye familie til Sola lufthavn med Braathens S-A-F-E. Det var den 30. november i 1963. Kl. 14.15. Da var jeg 27 dager gammel. Tre uker og 6 dager.

Min nye heldige, lykkelige mamma var 35 år og pappa var 38. Bildet i albumet viser den lykkelige stolt med meg på fanget og alle blomsterhilsnene på bordet.

Ingen kunne fortelle meg hva jeg gjorde, eller hvem jeg var sammen med de to første ukene av mitt liv.

Annerledes

Jeg fornemmet tidlig at jeg var annerledes. Det kjentes ut som om jeg ikke var laget av kjøtt og blod som de andre. Som om jeg bare var på liksom. Ikke ekte. Kjøpt på en butikk. Et slags plastikkbarn, hentet fra en butikkhylle. Jeg liknet jo ikke på noen. Ikke på moren min, ikke faren min, ikke søstera mi. Hvordan kunne jeg være ekte da? Alle de andre liknet jo på familien sin. De hadde til og med ligget inne i sin mors mage og var født på ordentlig. Det var et mysterium. Nei, jeg visste det jo. Det var ikke det.

Definerende øyeblikk

Jeg ble båret bort fra mor. Ut av en livmor, ut mellom beina og rett i hendene på jordmora. Ikke over på magen til hun som hadde båret meg i ni måneder. Nei, vekk og inn i et annet rom. Ut i kulden. Tullet inn i tepper og inn i en fremmeds armer. De hadde en annen plan for meg. De hadde sverget seg sammen og klekket ut en plan. Du skal ikke være her, du skal bort. Det er NOEN ANDRE som skal ha deg. Noen andre som venter på deg. Hvor mange dager var jeg i det huset jeg ble født i? Jeg vet ikke. Ingen kan fortelle meg det. Mitt første avgjørende øyeblikk i livet kom allerede da jeg var ett sekund gammelt. Bort og vekk fra mor. Valget var tatt for mange måneder siden, men mitt øyeblikk var da.

Kanskje var det en bil som kjørte meg fra Norheimsund til Bergen? Kanskje var jeg en dag gammel? To, tre, fire?? En uke?? Hun som hadde båret meg visste det ikke. Hun som hadde båret meg var i huset i tre uker. Kanskje lengre. Hun som hadde båret meg så meg aldri, ikke et lite sekund en gang. Var det en assistent eller medhjelper som skygget for meg da jeg kom ut? Fikk hun et laken over hodet? Hun fikk ikke vite om jeg var en gutt eller jente. Klipp! Lyden av kjøtt som blir kuttet. Navlestrengen. Med trente hender gjorde hun det, jordmora som hadde tatt i mot så mange barn i hele distriktet. Frøken Nygaard som hadde kjøpt det store huset midt i bygda, Nedre Norheim 31, for å kunne ta i mot de unge kvinnene som hadde kommet i uløkka, og ta i mot barna deres. Det var viktig at barn skrek godt da de ble født den gangen. Det var godt for lungene. Hørte hun meg? Jeg vet ikke, det var et stort hus.

Jeg kjører fra Norheimsund til Bergen. Det vil si jeg sitter på med Ole Kristian og jeg filmer, tar bilder og tar reisen inn. Prøver å være til stede i hver sving. Hvilke omgivelser farer forbi? Her har jeg kjørt før. Det er 56 år og 9 måneder siden – akkurat! Det er 3. august 2020. Er mye forandret? Er veien lagt i en annen trasse? Jeg vet ikke, men landskapet er likt, strekningen er lik, avstanden. Skogene er sikkert tettere, trærne høyere, men fjordene og vikene er like, og kanskje været er likt? Regn. Lå jeg i en kurv? Lå jeg i et fang? Ble jeg dysset i søvn av motordur og bevegelse? Eller skrek jeg? Skrek etter mor? Jeg var på vei fra en mor til en annen og spørsmålet om jeg er født sånn eller blitt sånn, ja det kan hende jeg finner svaret på en vakker dag.