Søndagsbloggen #8

– 15.november 2020: KIRKEKAFFE Kirkekaffe var en fæl uvane mine foreldre hadde. En ting var de uendelige samtalene med folk etter møter, eller etter at den grusomt lange gudstjenesten endelig var ferdig.  Folk skulle i tillegg komme hjem til oss og ødelegge middagen! Klokken ett skulle man dekke på med de peneste kaffekoppene, hente frem de hjemmebakte kakene og sette seg til å skravle, smile og le i stuen. Middagen sto på kjøkkenet og luktet og fristet den som var sulten på noe mer enn kaker. Du trodde kanskje at det mer stas for et barn med det søte til en hver tid. Men det var det altså ikke. Det…
Read More

Jeg finner meg

Søndagsbloggen #1 – 27. september 2020 Jeg har alltid visst at jeg er adoptert. Da jeg var liten kunne jeg høre det om og om igjen - eventyret om meg selv. Mamma og pappa fortalte slik de alltid hadde gjort. Jeg husker ikke første gangen jeg fikk høre det. De hadde nok startet tidlig. Bestemt seg for ikke å holde det hemmelig. Tenkt at det var best slik. Og det var det jo. Som voksen har jeg tenkt at jeg var heldig som ikke kunne huske den store dagen hvor jeg fikk vite at jeg ”ikke var ekte”. Jeg hadde jo hørt skrekkhistoriene om de som fikk vite det på…
Read More

Søndagsbloggen #8

– 15.november 2020: KIRKEKAFFE Kirkekaffe var en fæl uvane mine foreldre hadde. En ting var de uendelige samtalene med folk etter møter, eller etter at den grusomt lange gudstjenesten endelig var ferdig.  Folk skulle i tillegg komme hjem til oss og ødelegge middagen! Klokken ett skulle man dekke på med de peneste kaffekoppene, hente frem de hjemmebakte kakene og sette seg til å skravle, smile og le i stuen. Middagen sto på kjøkkenet og luktet og fristet den som var sulten på noe mer enn kaker. Du trodde kanskje at det mer stas for et barn med det søte til en hver tid. Men det var det altså ikke. Det…
Read More

Jeg finner meg

Søndagsbloggen #1 – 27. september 2020 Jeg har alltid visst at jeg er adoptert. Da jeg var liten kunne jeg høre det om og om igjen - eventyret om meg selv. Mamma og pappa fortalte slik de alltid hadde gjort. Jeg husker ikke første gangen jeg fikk høre det. De hadde nok startet tidlig. Bestemt seg for ikke å holde det hemmelig. Tenkt at det var best slik. Og det var det jo. Som voksen har jeg tenkt at jeg var heldig som ikke kunne huske den store dagen hvor jeg fikk vite at jeg ”ikke var ekte”. Jeg hadde jo hørt skrekkhistoriene om de som fikk vite det på…
Read More