Søndagsbloggen #5

– 25.oktober 2020

EN PAPPA, JA – NEI, DET HAR JEG ALDRI SAVNET!

Pappa var et klatrestativ. Når han gikk ned på alle fire på gulvet kunne jeg klatre. Helt opp på ryggen – og være rytter. Han gikk pent og rolig bortover det røde persiske stueteppet med frynser så jeg ikke skulle ramle ned. Plutselig begynte han å hoppe og vrinske som en hest og jeg hylte før jeg ramlet ned. Skrekkblandet fryd og glede. Opp igjen. En gang til. Alle barn i pappas nærhet fikk ham ned på gulvet.

Han hadde hentesveis. Når det blåste, var mamma alltid oppi håret hans og la det på plass. Falkeblikket hennes skulle man ikke kimse av. Hun var på pletten og passet på at presten så presentabel ut. Det er rart, tenkte jeg, hvor forfengelig man kan være på sin manns vegne. Med ujevne mellomrom satte han seg på en kjøkkenstol, tviholdende på håndkleet rundt halsen mens han lot seg usette for mammas hårbehandling. Nakkehår, nesehår og øyenbryn fikk gjennomgå. Jeg satt fascinert og stirret. Da de grove, litt for lange øyenbrynene ble nappet vekk med pinsett, etterfulgt av et lite skrik, vet jeg ikke om det var for å være morsom, eller om det var oppriktig vondt, men empatien var i alle fall langt fremme hos meg på krakken ved siden av, til tross for hans lure smil til meg etter at torturen var over. Stakkars tålmodige pappa.

Jeg sykler alene. I mitt eget tempo. Liker asfalt bedre enn grus. Nedover bakken og over gangbrua. Kjører slalåm på fortauet mellom hunder, barn og andre turgåere. Plinger med klokka når jeg nærmer meg folk bakfra. Bygda jeg bor i er i utvikling. Det bygges blokker tett i tett. Høye kraner står og hviler lik enorme giraffer som ruver over alt annet på en savanne. Murbygg vokser og lager mer skygge i bygda. Sakte går det fra dype hull som lages av støyende gravemaskiner, roter og graver, for så å tette dem til med høye murhus i ulike brunfarger. Det ryddes og plantes. De refleks-oransje arbeidsfolka med hjelm blir borte. Vinduene blir lyse og dekkes med planter og gardiner. Balkongene fylles med sykler, hagemøbler, puter, parasoller, blomster, tørkestativ og leker. Et kjøpesenter er revet nesten helt ned. Det som en gang av et rom står der avkledd og blyg. Man ser rett inn på veggen som en gang var en butikk med hyller og varer. Sår der hvor skilleveggen stod. Alt er blottlagt og nesten skammelig. Man er en kikker som har fått se mer enn man skal. Kjøpesenteret forsvinner bak meg og ved vannet har ikke gjessene fløyet, selv om det er høst. Vannet er enda varmt nok til at en enslig mann bader sammen med et barn. Turstien har grus, asfalt, betong- og trebruer. Grusen mot sykkelhjulet lager en sprø gnistrende lyd, den myke trebrua gnir seg lydløst mot gummidekkene. Lydene endrer seg med underlaget. Bare pusten min er lik. Høylytt og jevn. Alle lydene minner meg på pappas røverhistorie fra barndommen.

Presten som besøkte barneforeninger og fortalte historier fra misjonærtiden i Afrika.

– Dere vet, begynte pappa.

– Når man bor i Afrika, ja så MÅ man gå på løvejakt. Barna satt i en halvsirkel og de små øynene stirret på presten. De hadde forventet en Jesus-historie, og så kom dette. Selv sitret jeg av forventning.

– Nå skal dere få være med meg og fange løven. En dag gikk jeg ut på savannen med geværet på ryggen for å finne og skyte den store pusekatten. Jeg gikk i det dype gresset, sånn, sa han mens han gned håndflatene rytmisk sammen for å lage en gå-gjennom-tørt-gress-lyd.

– Bli med meg å gå! Alle barna hermet i takt. En fin rytmisk ”hvissende” lyd. – Ingen løve å se. Han formet en flat hånd over øynene for å speide utover savannen.

– Jeg kom over en sti og fulgte den, sa han og begynte å slå seg sakte på lårene. Barna fulgte etter og en mild trommende lyd fra alle de små hendene lagde gjenklang i murveggene.

– Nå blir visst stien bredere og vi går på en vei. Han knyttet nevene og slo seg på brystet i samme rytme.

– Så måtte jeg klatre i steinura. Han slapp hendene og begynte å trampe i gulvet med beina.

– Bli med å tramp! Ny gresslette hviss, hviss…

– Og der! Jeg stoppet og så rett inn i to løveøyne! Løven brølte mot meg og aldri har jeg sett et så stort gap! Ungene satt stive av skrekk. Hva i all verden er det presten forteller? Stod han der langt inne i svarteste Afrika og stirret inn i et løvegap? Og det må jo være sant, han er jo prest.

– Bare en ting å gjøre! Snu og løpe.

– Bli med å løp, sa han ivrig. Fortere nå. Tilbake gjennom sivet. Han hvisset med håndflatene, fort, fort! Over alle de store steinene, han trampet fort og hardt! Og ungene var med. Nedover veien med knyttnevene dunkene på brystet i et forrykende tempo. Ungene lener seg fremover og gjør det samme for at det skal gå fortere. Løven er rett i hælene på ham og han må sette opp tempoet. De slår seg så hardt og fort på lårene at de verker og klør. Og til slutt er det det tørre gresset igjen, håndflatene lukter svidd og ungene har begynt å hvine av iver.

– Så bråstoppet jeg! Stirret inn i løveøynene og stakk hånden min rett inn i den store løvekjeften. Hele hånden langt inn i magen og gjennom hele løven til jeg kom til halen, tok tak i halen og dro. Jeg dro så hardt at jeg vrengte hele den store løven og la den på bakken. Ungene sitter lamslåtte.

Det tok mange år før jeg forstod at dette ikke var sant. Jeg var så stolt av han med hentesveisen. Han som ikke hadde sæd nok til å lage egne barn. Han som fikk meg likevel.