Søndagsbloggen #4
18.oktober 2020
– Bli med på festen i helga da, Elisabeth! Du har jo barnefri og alt!
Klasserommet vi satt i var ikke en kvadratmeter for stort. Husleia var sikkert ikke billig der midt i byen. Alle hadde en PC foran seg på pulten. En stasjonær. Vi var en gjeng voksne elever som skulle lære oss multimedia- design på ett år. Jeg satt på tredje rad. Det var friminutt, timen mellom InDesign og Photoshop. Jeg tok frem go-morgen-yoghurten og vannflaska. Jeg var en av de eldste. Var skilt og hadde tre små. Fri annenhver helg. De andre var unge og kule. Frie og attraktive. Festet når de ville, elsket hvem de ville og byttet kjønn på hvem de elsket når de ville. Ellen var klassens kuleste. Pen, høy, sterk, slank og brainy. Lange definerte krøller. Lagde tøffe skoleoppgaver og hadde jobbtilbud før oss andre. Snakket om den håpløse typen hjemme en dag, og var på fest med den nye dama si neste. Jeg hadde mer enn nok med dager fulle av barn og egne skoleoppgaver. Og selvfølgelig venninnetreff når jeg hadde fri.
– Nei, jeg kan ikke.
– Kom igjen a! Hvorfor det?
Jeg snudde meg og så rett på han som maste høyest.
– Jeg skal treffe moren min… for første gang.
Hele klassen fikk hakeslepp og maset tok brått slutt. Hva skulle se si? De enkle ordene mine rommet et helt liv.
Det var sent på høsten og jeg hadde skrevet til fylkesmannen og fått svar rett før jul. Julen ble til nytt år og vinter. Vi hadde sendt hverandre bilder og brev. Snakket på telefonen og nå skulle vi møtes. Jeg skulle møte min biologiske mor. Det mennesket som hadde båret meg frem. Som hadde hatt en kjæreste i USA, blitt gravid, men reist til Norge. Ikke kunne ha meg, gav meg bort. Historien og eventyret om meg var blitt virkelighet. Det var blitt kjøtt og blod. Hun var ikke død eller narkoman. Hun var en helt vanlig dame med et helt vanlig liv med to vanlige sønner og en vanlig mann. Bodde på en gård og jobbet i butikk. I samme byen som jeg bodde i som baby.
Hun skulle ta toget til Lillestrøm så jeg skulle slippe å kjøre helt opp til Gardermoen for å hente henne. Jeg parkerte og gikk inn på stasjonsområdet. Blir det en Hollywood-filmscene hvor man kaster seg om halsen på hverandre og gråter hele hjertet ut av seg? En Tore-på-sporet-parodi hvor man mister alle hemninger og endelig åpner hjertedøren og slipper inn sin biologiske mor – hun man har tenkt på hele livet?
Der satt hun. På en rund benk med skiltet med togtidene over hodet, liten og spe med en blomsterbukett i hånda og en liten trillebag foran seg. Menneskene hastet frem og tilbake. Alle skulle ett sted og kom fra ett annet. Jeg kom fra denne damen på benken. Hva kjente jeg? Ikke så mye. Ikke som forventet. Nesten litt kjølig og nøktern. Hun merket det sikkert. Vi klemte hverandre høflig. Det var rart på en ubeskrivelig måte. Lignet jeg virkelig på henne? Jo, jeg kunne se noen av de samme trekkene. Men hun var så tynn og spe. Jeg følte meg klumpete og stor. Vi betraktet hverandre på en forlegen måte.
– Jeg trodde du skulle være høyere, sa hun. Faren din var ganske høy. Jeg smilte.
Nå skulle jeg få hele historien. Helgen var satt av kun til henne og meg. Mor og datter. Puslespillet skulle på plass. Alle detaljene på bordet. Alle hemmelighetene skulle frem i lyset. Vi satt foran peisen i hver vår gråe slitte arvede Stressless.
– Ja, nå kommer det du har ventet på, men som jeg ikke kan fortelle deg, nemlig hvem faren din er.
– Ja, dette er jeg veldig lei meg for. Jeg husker bare fornavnet hans. Men han var veldig snill og en ordentlig gentleman. Ganske uvant for en jente fra Norge. Jeg ble selvfølgelig veldig sjarmert av at han åpnet dører og var så høflig. Han kom og hentet meg der jeg bodde og jobbet. Han kjørte en kabriolet, husker jeg. Jobbet med noe Real Estate-greier. Det kan jeg huske. Han hadde ganske mørke øyne og var ganske høy, lys i huden og noen år eldre enn meg. Det var alltid bare oss to. I hans bil. Vi møtte aldri noen andre som jeg kan huske. Men etternavnet hans er altså borte. Det er jeg veldig lei meg for, gjentok hun.
Hva? Kan hun ikke huske mer enn fornavnet hans? I alle dager! Tenker jeg. Sier ikke noe, sitter bare helt stille. Og lytter.
– Nei, det går helt fint. Ikke tenk på det. Jeg har hatt en far hele livet og savner ingen.
