Søndagsbloggen #3

– 11. oktober 2020

Nomadeliv

Mer enn to hender må brukes om jeg skal regne opp de gangene jeg har flyttet i livet. Jeg tror mine foreldre nærmest hadde det som en del av sitt kall i livet – å flytte. Ikke gro fast noe sted. Det var ikke bra for menigheten at presten bodde der for lenge. Han skulle gi dem en sjanse til å bytte ham ut om han ikke var dugelig nok. En slags selvpålagt plage om stadig å måtte bryte opp.

Fordelen med all denne rastløsheten er selvfølgelig at jeg lettere kan knytte alder til mine opplevelser i oppveksten, jeg visste hvor jeg bodde når. Ulempen? Jeg er usikker, men å knytte seg til venner – det er jeg dårlig på.

Stavanger

Mitt første minne om bosted er Stavanger. Vi bodde der til jeg var fire. Jeg husker det store blå trehuset som var nærmeste nabo til kirken. Den lille søte hundevalpen i gangen som spiste skoene våre. Det ble dens bane. En slik uoppdragen ramp kunne vi ikke ha. Den måtte leveres tilbake. Hjerteløst, syntes jeg. Doen i kjelleren husker jeg fordi jeg datt nedi. Jeg ble sittende med haka på knærne mens jeg ropte og skrek. Det varte en evighet. Jeg husker tramping i sølepytter i støvler og hvit finkjole, en uendelig gressplen jeg ikke så enden av. En barnevakt som klarte å dra skulderen min ut av ledd, fordi han eller hun holdt meg i armene og skulle leke karusell – slang meg rundt fort, fort – rundt og rundt. Det var gøy før det gikk galt.

Sommerlivet

Farmor var uten sammenlikning det snilleste menneske jeg noensinne har kjent. Hver sommer, etter en uendelig lang biltur i en blå Moskvich, full av spy- og tissepauser, rasting med medbrakt matpakke med kaffe på termos til de voksne og flasker med rød saft til barna, ankom vi byen. I baksete hadde pappa laget en hylle av huntonittplate, vattert den med stoff og lagt den over håndtakene i hver dør. En køyeseng til meg og min søster. Med jevne mellomrom falt jeg ned. Sikkerhetsbelter var en fjern oppfinnelse.

Det var sent da vi kom til farmors by, men alltid lyst. Jeg husker aldri at det var mørkt. Sikkert fordi vi hadde kjørt fryktelig langt nordover og at solen der gikk ned langt etter sengetid.

Farmors grønne hus var høyt, spisst og smalt i en bakke et stykke opp forbi sentrum av byen. Oppe i trappa i andre etasje, rett før kjøkkenet, var doen. Av og til ble jeg med farmor på do og var veldig fasinert av at hun måtte sette kranen til å renne litt for å klare å tisse. Sildringen gjorde meg tissetrengt også.

Farmor var til stede. Hun så meg, jeg var jenta hennes. Oppkalt etter henne. Pappa brukte navnet mitt med stolthet. Hun var gammel, liten, forsiktig, rolig, mild, tålmodig og spe. Hun var pen i tøyet, en byfrue var hun. Jeg var veldig glad i henne.

Det var et møte med en svunnet tid å være hos farmor i den lille byen på Nord-Vestlandet. Søte bordduker med hardangersøm. Små broderte tynne lommetørklær som det ikke var plass til annet enn en liten byfrue-nese i.

Utrykket orden i sysakene hadde virkelig mening her oppe i andre etasje i Fagerlia, med utsikt over fjorden og fjellene. Farmors blå syskrin i metall med rosemalingsmønster var fascinerende, ingen hadde et slikt system og orden som henne. Så pent allting lå. Alle knappene i esker for seg. Sy- og stoppenålene som små tinnsoldater anvist på hver sin plass. Pent stukket to ganger gjennom et lite tøystykke. Den lekre lille saksen med utskjæringer i sølv, i alle fall så det slik ut. Brune og sorte og hvite tynne trådsneller med pappkjerne dandert ved siden av. Jeg fikk lov til å se på og ta på. Men det beste av alt var hver gang farmor kokte spagetti bare til lille meg. Det var min livrett nummer én. Med smør og ketchup. Jeg kan enda like ketchup som har gått ut på dato. Det er smaken av en lykkelig sommerferie og av den snilleste farmoren i hele verden.

Hun hadde møtt min farfar da hun selv var blitt enke med ett barn og han var enkemann med syv. Sammen fikk de tre sønner. Den nest yngste var pappaen min. Jeg var oppkalt etter en farmor jeg ikke var i slekt med. Pappa fortalte ofte om hvordan hun aldri hadde gjort forskjell på sine og mannens barn, da de vokste opp.

– Tenk, det var aldri snakk om halvsøsken, sa pappa. Alle var like verdifulle. Kanskje det var derfor jeg var farmors jente, tenkte jeg. Hun synes ikke det gjør noe om jeg er adoptert.