Søndagsbloggen #2

– 4.oktober 2020

Juli 2020. Jeg ringer sykehjemmet:

– Hei, dette er Elisabeth Moe, dattera til Lillian, kan jeg få snakke med henne?

– Ja, hun sitter her og leser avisen. To sek.

Jeg hører pleieren si: ”Det er telefon til deg, Lillian”.

– Til meg? Å?

– Hallo, mamma! Det er meg, sier jeg.

– Hallo, vennen! Hvor er du?

– Jeg er hjemme..

Jeg krysser fingrene for at hun vil huske det jeg skal spørre om.

– Husker du at jeg ble født i Norheimsund, begynner jeg.

– Nei, svarer hun, og jeg tenker at det gjør hun selvsagt ikke. Hun var jo ikke der!

– Men kan du huske at du kom til Bergen for å hente meg, da?

– Ja, det kan jeg huske.

– Hvorfor kom du dit?

– Nei, det var vel for å hente deg da.

– Ja… men hvem bodde du hos?

– Nei, det var hos noen venner…

– Het de Langvand?

– Ja, det var det.

– Men til fornavn?

– Nei, det husker jeg ikke.

–  Var det Sol?

–  Ja, det var det.

Det blir umulig å vite om hun snakker meg etter munnen, eller om det er sant. Ville hun sagt nei om det ikke stemte?

– Men hva het mannen, husker du det?

– Nei…Han het Langvand..

– Ja, men til fornavn?

– Nei, det kommer jeg ikke på.

– Var han lege?

– Nei, han var vanlig kontormann.

– Okei, hadde de barn?

– Ja, de hadde to. En gutt og en jente.

– Men hvor lenge var du der?

– Jeg var der i flere uker sammen med deg.

– Javel? Hvorfor det?

Hun begynner å le.

– Hvorfor lurer du på dette nå?

– Nei, jeg driver og finner ut av hvor jeg var de første ukene av livet mitt. Og har funnet noen dokumenter som sier at jeg kanskje var på Bergen kommunale barselhjem.

Her er det ingen bjeller som ringer hos mamma.

– Nei, du var hos meg. Er ikke det det viktigste da?

– Joda….

– Dette kan vi snakke mer om når du komme til meg i sommer. Jeg må tenke litt på det.

– Nei, det hjelper jo ikke, mamma, da har du glemt det.

– Ja…

– Kommer du oppover til Molde og besøker meg i sommer?

– Nei mamma, du bor på Tjøme sykehjem du, vet du.

– Ja…

– Men jeg kommer og besøker deg der.

Mamma er 92 nå. Jeg må utnytte siste rest av klarhet hos henne. Hun var 35 da hun fikk meg. Da bar hun enda på drømmen om å bli sykepleier. Hun hadde fulgt sin mann ut på misjonsmarken full av håp om å få barn der ute slik de andre misjonærkollegene hennes fikk. Men slik ble det aldri. Etter 6 år på den Sørafrikanske landsbygda kom de hjem uten barn. De kom hjem med håpet om å få adoptere. Det fikk de.

Mamma var alltid hjemme. Det er selvfølgelig ikke sant, men for meg var hun der alltid. Hun var den første jeg ropte på idet jeg slang skolesekken min på gulvet i gangen på vei inn til kjøkkenet. Hun var den som stod ved kjøkkenbenken og smurte matpakken min om morgenen, holdt meg på skuldrene da jeg lett hoppende på pianokrakken øvde på ”Til Paris” i den røde noteboka med marsvinet ved siden av meg, og den som kysset meg go´natt hver kveld etter aftenbønnen.

I dag er hun fortsatt en boost for selvtilliten min.

– Så fin du er på håret! Så fin jakke du har på deg, er den ny? Husk at mamma er veldig glad i deg da. Tenk at jeg har tre sånne fine jenter!

TENÅRING

Jeg tar 21-bussen hjem. Matte-timen var endelig over. Ungdomsskolen med sitt evige press om å ha de tøffeste, dyreste klærne, de beste karakterene, de kuleste kjærestene, være i den kuleste gjengen. Vi er fire fra klassen bakerste i bussen og han som er på lista over en potensiell forelskelse tøffa seg litt ekstra før det var hans holdeplass. Fjolleriet og somlinga gjorde at han satt fast i dørene som slo igjen. Armene og den ene foten stakk ut, selv var han inne. Den tøffe minen ble fårete og flau. Bussdørene åpnet seg og han ble kastet ut. Ikke fnising fra bakerste rad. Høy latter.

Jeg går av på min holdeplass, opp forbi tennisbanene, langs syrinbuskene og de slake bakkene opp til den grønne bygården av mur. Steintrappene er brede opp til tredje etasje. Hun lå i senga og ristet og gråt mens pappa satt på sengekanten. Som om jeg hadde tatt dem på fersken, møtte jeg blikket hans. Han lukket døra og vi snakket aldri om det. Hva i alle dager var dette? Det syntes ikke på henne til daglig. Jeg hadde sett noe helt nytt.

Etter dette ble mammas indre liv en gåte for meg. Jeg spurte ikke selv om jeg lurte, men det var alltid hun som bekymret seg, og pappa som trøstet og beroliget.

– Det blir som det blir, og jeg kommer hjem når jeg kommer hjem.

Han som står i gangen med veska i hånda. Hun som måtte vite klokkeslettet for hjemkomsten. Når kunne hun egentlig begynne å bekymre seg for at noe fælt hadde skjedd ham? Det gav han henne aldri. Hennes talent for krisemaksimering var imponerende. ”Tenk om ditt og tenk om datt”. Og pappa siterte bibelværs til trøst.

– Vær ikke bekymret, står det! Husk det, Lillian!

Etterhvert skiftet han taktikk.

– Ja, det står jo: Vær helst bekymret for alle ting, med sitt lure smil. Det stoppet maset hennes. For en liten stund. Hun klarte aldri å bruke opp tålmodigheten hans.

EN TIL

Mamma ble aldri sykepleier. Det siste året hun kunne søke før hun ble for gammel var i 1972, da kom det en mann og spurte om vi kunne passe på barnet hans på to fordi pappa nettopp hadde hatt begravelsen på kona hans. Selv var han sjømann. Det kunne de ikke si nei til. Slik ble det en søster til i familien Moe. Hun har vært søstera mi siden. Så var vi blitt tre som ikke liknet på hverandre.